Jeg sover naken. Jeg dusjer naken. Jeg har til og med blitt
avbildet helt naken. Det flotte bildet er stolt plassert på et staffeli på vårt bad. Det var en julegave til
mannen min for noen år siden. Til å begynne med hang bildet i stua. Det
viser ingenting. Men, ja jeg er naken. Alle som satt i vår
spisestue så bildet i flere år og nå ser alle som besøker badet bildet. De fleste syns
det er et vakkert bilde. Et bilde av meg naken. Ikke en fotomodell uten former,
men den gangen av tobarnsmora som ønsket å få kroppen sinn i glass og ramme fordi
hun var stolt av den der og da! Jeg kunne godt ha gjort det samme igjen, selv
om den samme kroppen har født nok et barn og har blitt åtte år eldre.
Jeg hadde anoreksi i 10 år. Jeg var ingenting. Hverken
utenpå eller inni. Jeg blir skremt av å se bilder av meg fra den gang. Innhul
og uten glede i øya. Følelsesløs. Følelseskald. Jeg ser mye heller på kroppen
med former på vårt bad! Kanskje mest fordi jeg er stolt av at denne kroppen har
båret og født tre barn. Fordi kroppen viser at jeg for lengst er frisk og at
jeg koser meg. At jeg lever!
Mannen min sier at det er det samme i herregarderoben. Det er mange som skifter med håndkle rundt seg som om de er på stranda og mange står i dusjen med buksa på. Badebuksa vel og merke. Er de også sjenerte? Flaue? Fordi deres manndom ikke er slik de mener at den burde være? Jeg er sikker på at de, selv om de kler av seg, ALDRI kommer til å oppleve at noen peker på dem og sier;- Å så liten… Eller; - Å så stor, skjev, tynn, tykk, lang… Samtidig med at jeg ble hengt naken opp på veggen hjemme gikk jeg til innkjøp av et penisatlas. En bok som viser bilder av MANGE peniser. I alle størrelser og former, samtidig som den skriver om historie, om kjønnssykdommer og andre mannsrelaterte temaer. Boka var populær hjemme. Også blant ungene. Fredrik pleide å si, da han kom hjem med venner:- Der henger mamma naken, og her har vi en bok med tisser. Da hadde han på en måte proklamert all nakenhet med en gang, og ferdig med det!