fredag 21. desember 2012

Gi det videre




Jeg har ofte gått ut av et kapell etter en begravelse og ikke bare vært trist for den som ikke er her mer men fordi så mange har snakket så pent om den som for kort tid siden var lys levende.  De pene ordene er flotte. Det som har gjort meg trist er tanken på at den som ble borte kanskje aldri fikk høre alt det fine. Hvor mye den personen betød. Hvor viktig. Hvor inderlig. Hvor dypt savnet.  Vi har snakket ofte om det her hjemme. Hvor viktig det er å si til hverandre hver dag hvor mye vi betyr for hverandre. Hvor glad vi er i. Hva som er så inderlig flott med hver enkelt. Vi har til og med snakket om hvordan begravelser. Gitt uttrykk for ønsker. Fordi det for oss er viktig å vite.

Jeg har nok hatt det i meg, men det ble forsterket for halvannet år siden. Å fortelle, rett ut hvor viktige vi er. Hver og en. Fordi vi plutselig. På en brøkdel av et sekund kan være borte. For alltid. Falle om. Ikke våkne. Bli drept. Med overlegg eller ikke. Livet er så grusomt skjørt. Så nære døden. Hele tiden.  Balanserende på en knivsegg. Vi vet aldri.

 
Jeg har derfor brydd meg mer. Sagt hva jeg mener.  Ikke bare til mine aller nærmeste. Men de som har trengt. Et ord. En klem. Fordi det har gledet. Fordi det har vært viktig. Men jeg har i grunn aldri tenkt noe over hvordan jeg selv ville reagere hvis jeg fikk en gave eller et kort, som fortalte MEG at jeg var viktig, fordi jeg valgte å gi av meg selv.

Mange har lagt merke til og fortalt meg at det jeg gjør blir satt pris på. de har takket for meldingen jeg har sendt. Satt pris på turen vi har gått. For klemmen jeg ga. For kortet jeg sendte. Det har jeg tatt til meg. Tatt vare og spart på i hjertet mitt. Jeg har sett på det som en stor glede å glede. Men ikke dvelt ved det. Fordi har føltes fullstendig naturlig. Men,... de siste dagene har det verbale blitt skriftlig. Svart på hvitt. Det blir sterkt. Det er håndfast og graver dypt.  Først en gave med et tettskrevet kort som fortalte at jeg betyr. At jeg gjør en forskjell. Gaven og kortet med et digert hjerte på var fra en jeg aldri har møtt og jeg kunne ha forlatt verden den ettermiddagen vel vitende om at jeg har gjort en forskjell for en.  Men det stoppet ikke der. Dagen etter lå det et nytt kort i den samme postkassa. De håndskrevne ordene på det kortet sitter fortsatt fast i både hode og hjerte. «Den omtanke og kjærlighet du viser i hverdagen gjør at vi smiler hver gang vi tenker på deg». Det er jo nettopp det man aldri får høre, fordi det ofte først sies etter at man har forlatt denne verden. Jeg føler meg heldig. Så heldig. Som har fått høre dem nå! Og ikke for sent.. Ordene inspirerer. Til å gjøre mer. Og jeg håper det inspirerer DEG. Du som egentlig har lyst. Men som ikke har våget.

 
Det finnes en film som heter «Pay it forward».  En liten gutt bestemmer seg for å gjøre en god gjerning. Den inspirerer mottakeren til å formidle gjerningen videre. Dermed settes en kjedereaksjon i gang. Gode gjerninger gjøres igjen og igjen.. For å gi er den største gave. Å si noe som betyr noe til en annen er like stort. Å åpne hjertet sitt og dele av det om mulig enda større. Det er jul nå… men det er 11 andre måneder å gjøre det på i løpet av et år. De 11 månedene er viktigere enn nettopp nå. Det som for deg kan virke lite, er stort og betydningsfullt for andre. Så «Pay it forward».  Gi det videre. Del på øyeblikket. Gi av deg selv. Vi vet aldri når vi ikke er her mer. Og da får hverken du eller andre vite hva du har betydd… før det er for sent.
 
 
God Jul <3

lørdag 15. desember 2012

En statusoppdatering


I går kveld så la jeg ut denne statusen på Facebook:

Du forteller meg at du har mistet en du er glad i, vært syk, har grinete unger, bakt boller, trena, sett film, er på fest, får ikke sove, er full eller har drukket 3 glass
vin. Jeg har pult og det var deilig!!

Satt du fredagsvinen i halsen? Måtte du se to ganger? Eller tre? Og tenkte: Nå har det klikka. Eller, nå har hun drukket FOR mye vin? Tipper du var usikker på om du skulle trykke liker eller ikke. Du var også trolig rask til å fortelle kona eller mannen din om den noe spesielle, ja til og med sjeldne oppdateringen. For den har du nok aldri sett før. Det var nettopp derfor jeg valgte den statusen. For å se reaksjonene. Om noen ville reagere i det hele tatt, eller om den bare ville skli rett gjennom syberspace. Du reagerte nok. Men valgte å ikke gjøre det på Facebook.

Der skriver vi om ALT. Unntatt sex. Jeg har i alle fall aldri sett noen skrive det jeg skrev i går. Jeg har ALDRI sett noen skrive at de har hatt sex. Selv om det er den mest naturlige ting i verden. Selve livet. Vi skriver om det meste, bortsett fra det. Til og med ting som er MYE mer privat. Om dødsfall i familien og om nyfødte babyer. Om sykdom og elendighet. Om kreftkurer og brukne ben. Om tap av førerkort og tippegevinster. Fem stjerners cognac og sviskekompott. For å dra ytterpunktene. Babyer som er unnfanget via sex er nesten født på facebook før de er virkelig født. DET forteller vi om. Det som skjedde ni måneder tidligere. Som alle vet har skjedd er vi tause om. For det er det eneste vi ikke skriver om. Er det fordi vi ikke kan? Fordi det ikke er passende? Fordi vi da åpner døra mer enn på gløtt? Vil vi ikke se inn den døra?

 
Alt annet vil vi tydeligvis se. Vi aksepterer ALT annet. Vi liker det meste. Vi liker til og med når noen forteller at de har mistet en venn. Ikke fra listen sin på Face, men på ordentlig. Vi dykker inn i folks innerste tanker fordi de deles. Fordi vi velger å dele dem. Jeg har lest mange slike statuser høyt. Jeg har ofte lurt på hvorfor noen skrev det de skrev. Lurt på hensikten. Hva som vil oppnås. Akkurat nå lurer jeg på om jeg oppnådde noe med mitt lille eksperiment. Hva tenkte du da du så det jeg skrev? Den eneste virkelige reaksjonen kom fra min 15 år gamle sønn som kommenterte med: What ???  

PS: Jeg søkte nettet for å finne bilder til dette innlegget… Der var det SÅ mange forslag på nakenhet og sex at jeg ikke klarte å velge… For på mange andre nettsteder enn Facebook handler det mye om sex.

onsdag 5. desember 2012

Mitt stille vann



Jeg må ha hatt det godt de to siste månedene. Jeg har nemlig ikke skrevet et eneste blogginnlegg siden den 5. oktober. Nøyaktig to måneder. Hva har jeg gjort? Hvordan har jeg hatt det? Har jeg ikke vært sint? Jeg må jo spørre- For det må jo være en grunn til at jeg har latt tastaturet stå i fred.  Det er alltid en grunn. Til noe. Til alt.

 
Har jeg fred i hjertet mitt? Er sinnet fritt for sorte flekker? Nei, sånn er det vel aldri helt. Men, jeg har det godt med meg selv. Jeg har funnet mitt vann. 20 meter langt og vått. Jeg tilbringer timer der hver uke. I fred med meg selv. Bare meg og mitt hode. Det gjør godt. Ikke bare for kroppen, men også for hodet. Det stopper jo aldri opp. Selv ikke når man egentlig skulle ønske at det gjorde det. Det er umulig å ikke tenke. Men det er som om tankene forandres under vann. De vanskelige blir lettere å løse. Hvor sinne blir til kraftigere fraspark. Sorg til konsentrasjon om rett teknikk. Fra den ene siden til den andre. Tellende. Antall lengder. Tak etter tak.

 
Det holdt forresten på å stoppe fullstendig opp tidligere i høst. En fryst skulder. Streng beskjed fra fysioterapauten om at svømming var det verste man kunne utsette en sånn tilstand for. Jeg gråt da jeg kom ut fra legekontoret . Satt i bilen. Alene.  Jeg måtte vente i noen minutter før jeg kunne snakke om det. Øynene bare fyltes og stemmen brast. Jeg syntes synd på meg selv. Det føltes som om noe ble ødelagt. Som om jeg hadde mistet noe verdifullt. Noe som var BARE mitt. Det ble bare svart. Jeg så ingen løsninger. Det var en sorgens dag helt til en klok mann fikk meg til å tenke på alle de som gjør noe uten den ene armen. Løsningen ble å svømme med den som virket. Det virket. Siden har det blitt mange tusen meter med bare meg, venstrearmen og vannet. Samt en diger porsjon med shampoo og balsam! Balsam for både hår og sjel.

Jeg løser mine egne store og små verdensproblemer under og over vannlinja. Det har blitt stadig færre å diskutere med seg selv.  Problemene er lettere å løse mens kroppen glir over flisene på bunnen. Hjerteslagene og pusten. Bare min egen. I mitt eget hode.  Jeg føler meg heldig.