For to måneder siden startet min lille reise. Som en spøk, i
grunn. Herlighet tenkte jeg, hvorfor skal folk gidde å gå inn på en radiofacebookstatus
og trykke liker. Det kommer aldri til å gå og jeg slipper å sykle 7,25 mil.
Men, så feil kan man ta…. Mer enn 500 trykket på tommelen og mer enn 50 delte statusoppdateringen
på sin egen facebookside. I løpet av to dager. De mobiliserte. Virkelig. Jeg ble i grunn ganske overveldet over engasjementet. For meg ble en spøk til mitt rammeste alvor.
Jeg har aldri gjort noe sportslig alene. Jeg har aldri deltatt i noe som individuell
utøver. For jeg er jo alene selv om det er mer enn 600 andre som deltar i et
sykkelritt. Det er mitt løp. Ingen andres. Ingen kan hjelpe meg gjennom denne
turen. Jeg har ingen stafettpinne å levere videre. Jeg må greie meg selv.
Det verste er at jeg til å begynne med satte meg på sykkelen
i ren trass. Jeg holdt på å dø av kjedsomhet. Selv med de fineste og mest
motiverende spillelistene med musikk på øra kjedet jeg meg. Jeg syns en mil var langt da isen fortsatt lå
på skyggesidene på gangstiene. Jeg kom jo aldri frem- jeg kom aldri hjem. Jeg
hatet motvind og numne fingre. Fikk aldri bena fort nok ut av klikkepedalene og
hadde ekstremt høye skuldre i nedoverbakke. Jeg har tross alt nådd en alder
hvor man skal være nervøs for at noe skjer. Noe MÅ jo gå galt. Vel hjemme ble jeg møtt av verdens mest motiverende mann. Han sa han var stolt. Så flink. Så bra, Cathrine.
I halvannen måned hatet jeg. Ja, hatet. Men jeg fortsatte å
ta på meg sykkeltøy og tråkke pedaler. Må man så må man tenkte jeg så får
heller gleden være at jeg gjennomfører dette forbanna rittet. Såre lår.
Brennende lår. Fingre som ikke ville rette seg ut igjen etter to timer rundt et
styre. Skrubbsår og ømme albuer. For ikke å snakke om det partiet som gnikkes
mot setet i timer. Jeg bestemte meg for
å ALDRI sete meg på en sykkel igjen etter den 1. juni. Jeg skulle tenne bål og
brenne opp sykkelbuksa mi. Drikke champagne mens jeg så den smelte. SÅ stort
var hatet.
Men så plutselig skjedde det noe. Formen ble bedre. Jeg
tråkket fortere. Jeg kom frem. Jeg fant skogsløyper. Syklet meg bort men fant
tilbake igjen. Noe som liknet et håp og en aldri så liten glede begynte, mot
alle ods å vokse langt der inne et sted. Jeg syklet tre mil. Jeg syklet mer enn
fem. Noen ganger var det som om jeg kunne fortsatt i en evighet og jeg begynte
å skjønne at dette kan jeg faktisk klare. Uten for mye vondt. Uten å bare hate.
Jeg har fått sykkelben. Blåmerker. Skrubbsår. Innimellom har
jeg trodd at lungene har vært på vei ut munnen. Halsen har fullstendig snurpet
seg i en motbakke. Jeg har hivd etter pusten og hatt puls på 200. Jeg har trodd
at jeg har vært døden nær og at et hjerteinfarkt har vært nært forestående. Hodet
har vært i ferd med å eksplodere mens pulsen har dundret mot tinningen.
Klikkpedalene har jeg blitt godt kjent med etter flere bråstopp og påfølgende
velt.
Jeg setter meg fortsatt på sykkelen fordi jeg må. Fordi jeg
skal gjennomføre. Fordi jeg skal i mål. Det er det jeg gleder meg til. Til å ha
gjennomført noe jeg trodde var umulig. Til å krysse en målstrek på ren og skjær
vilje. Fordi jeg klarte å finne noe i meg som jeg ikke visste fantes. Jeg var
rå på å sykle uten hender på styret da jeg var yngre. Nå tør jeg ikke. Jeg må
øve. For armene skal være over hodet den 1. juni.
