Hvor skal jeg gjøre av meg?

Noen solstråler bryter skylaget over verandaen min. Jeg må ut. Finne det som er fint. De små tingene som gjør meg glad. Vi har fire tv apparat i huset. Samtlige er avslått. I bakgrunnen summer lokalradioen. Det snakkes om en konsert. Det er hyggelig. Latter og glede. Den hyggelige samtalen brytes opp med glad musikk. Jeg blir varm i hjertet. Det føles godt. For jeg kjenner at jeg blir sint. Irritert. Lei meg. Ofte. Akkurat nå. Og det kommer ikke til å slutte. På mange uker. Jeg vet i grunn ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Det er fullstendig umulig å stenge det ute. Og jeg forstår rett og slett ikke. Ikke hensikten. Ikke meningen. Ikke prioriteringen. Jeg kjenner Tsunamien komme tilbake. Den julen forandret så mye. Vi måtte skru av tv. Vi ble ivrige kunder hos videobutikken. Leide film på film. Særlig til ungene. Vi kunne ikke la dem se døde kopper. Vi kunne ikke forklare og forklare og forklare. Det var en naturkatastrofe. Dette er menneskeskapt. Av en person. Av et menneskesinn. Men det sinnet videreformidles av så mange. Av alt.  Det blir FOR mye. FOR massivt.

For hva er egentlig forskjellen mellom å høre en mann og å høre så altfor mange andre gjenfortelle det han har sagt? Domstolen har bestemt at 22. juli rettsaken ikke skal kringkastes direkte, men jeg spør meg hva er forskjellen når den likevel blir det via tv, via nettaviser, via alt? De skriftlige oppdateringene flommer kontinuerlig. Det er som et surralistisk reality tv med kommetatorer som kommenterer hverandre. Journalister som intervjuer hverandre. Alle er eksperter på karakter, oppførsel og analyser av ord og ordlegging.  Fra tidlig på morgenen til langt ut på ettermiddagen refereres ALT som morderen sier og gjør i retten. Vi får til og med vite at han drikker vann og hvor mange svetteperler han har på panna. Når det er pauser gjentas det opptil flere ganger av reportere og programledere. På hvert helslag trekkes det mest grusomme, bestialske og stygge som har blitt sagt i løpet av den siste timen ut til et nyhetsinnslag. Hver gang det ikke skjer noe i retten. Snakker de selvproklamerte ekspertene. For det er det alle plutselig er. De gjør det nå og de skal gjøre det i mange, lange ukene fremover. Nyhetsjournalister skal tolke han som sitter der inne og skal forklare hva han gjorde og hvorfor. De skal trekke slutninger og fortelle meg, oss, hva de mener han mener.

Noen sier det er godt dette ikke sendes direkte. Viser til små barn og hva de kunne fått sett og hørt dersom rettsaken hadde blitt sendt direkte. Igjen må jeg spørre meg om det er så mye bedre dersom barn ser og hører reporternes referater og karakteristikker. Gjentagelsene. Igjen og igjen og igjen. Har barn godt av det? Har voksne godt av det? Ingen har godt av det. Vanligvis sendes program med sterkt innhold etter at barn er i seng. Nå sendes det hele dagen. Det er barn hjemme på dagtid og det er ikke alle som har foreldre som kan sette opp et filter. Det kommer barn hjem for å være alene etter skolen i timer mens foreldrene er på jobb. De ser på tv alene. Media sier de MÅ gjøre dette fordi de har et samfunnsansvar, en informasjonsplikt. Men hvem har dette samfunnsansvaret for de barna som sitter hjemme alene og ser det de nå gjør? Har ikke de også en rett til et vern?