Til alle hverdagshelter

I dag fikk Norge en ny hverdagshelt da Bendik og mamman hans fikk dette leserinnlegget på trykk i lokalavisa.

Saken har blitt delt og delt og delt på sosiale sider på nettet. Ikke bare fordi den forteller om Georg, taxisjåføren som gir litt ekstra, men også fordi Bendik og mamman hans sendt leserinnlegget, og ikke minst fikk det på trykk. Det er ikke dagligdags. At noen forteller den gode og nære historien, som er så liten, men likevel så stor. Fordi den betyr en forskjell. En forskjell for den ene enkelte og for alle oss andre. For denne lille historien er så stor at den varmer en hel nasjon. Ikke fordi den er uvanlig. Men fordi den er dagligdags og fordi det heller er slik at vi hører om det motsatte. Vi hører om drosjesjåføren som ikke kom da han skulle. Om de som ble ventende ute i den bitende kulda. Om toget som ikke gikk. Om pleiepasientene som ikke fikk den pleien de burde ha fått. Om de gamle som må gå til sengs klokka seks på kvelden fordi de som tar så hjertelig vare på dem ikke hadde tid- fordi de var for få på jobb. Men DE var der. DE er der.  

Tenk om vi hadde fått en dag. En hel dag med motsatt fortegn? Tenk om alle familiene hadde fått fortelle om hvor glad de er for de som tar vare på. De som pleier og viser kjærlighet. For det er det de gjør. De er totalt fremmede som bryr seg om enkeltmennesker som de kan komme til å kjenne en så altfor kort stund i livet. Ikke bare overfor de som er gamle, men også for de som har fått den vonde beskjeden om at dagene kan være talte. De som ikke en gang rakk å bli gamle. Eller alle de andre. De mange andre.

For de finnes! Det finnes lærere som bryr seg litt ekstra om den eleven som strever mest. Naboer som tar inn ferieposten.Tanter som handler mat til nevøen som sliter. Venner som fortsetter å gå på sitt ukentlige besøk til en som har blitt så syk at han ikke en gang kan prate tilbake...Hundelufteren. Lystenneren. Blomsterpiken. Eller hva med hun som la igjen gaver til den tilfeldige på t-banen. Fordi hun ønsket å glede. Uten å få noe helt spesielt igjen. De er så mange. De fortjener mer. De fortjener å bli tatt på alvor. Historien om Bendik og Georg forteller også at man trenger ikke redde noens liv for å gjøre en forskjell. Det har de siste 11 månedene fortalt meg også. – Hvorfor gjør DU det du gjør? Spør de. Hvorfor bryr DU? Hvorfor mener DU så mye om det som skjedde den 22. juli, når DU ikke er direkte berørt. Og Hva får DU igjen for det. For det er det som forventes. Hvis man gjør noe for andre- da skal man FÅ noe igjen. Og det er nettop det man gjør. Får noe igjen. Får SÅ mye mer. I form av vennskap. I form av gleden av å se noen smile. Å høre noen le. Å vite at et lite hjerte på en facebookside forteller at man er tenkt på. Av kjente. Av fremmede. Av nye og gamle venner. For min del skulle jeg egentlig ønsket at jeg ikke hadde fått disse helt spesielle vennene. Det hadde nemlig betydd at det som skjedde for 11 måneder siden ikke hadde skjedd.

I jantelovlandet Norge skal man helst ikke gjøre en forskjell. Da kommer kritikerne. Da kommer de som ikke ønsker seg hverdagshelter. Da kommer de som helst skulle vært der selv. Som skulle ha holdt en hånd. Gitt et smil.  Men som ikke fikk det til.... Kanskje det er derfor Georg har valgt å avvise de fleste henvendelsene fra media i dag. Han vil ikke fremstå som noe bedre enn andre. For i lille Norge er det farlig det.

Hvordan ble du deg?

Jeg har stilt meg spørsmålet så mange ganger at jeg ikke kan telle lenger. Selv  om jeg har innsett at jeg forstår at jeg ikke forstår hvorfor du gjorde det du gjorde for snart et år siden, er det et stadig tilbakevendende spørsmål. Hvordan kan noen bli som deg, Anders Behring Breivik? Hvordan ble du deg? Den du er nå.  Hvordan kan noen bli så uvanlig, normal og gal på en gang? For det er slik de betegner deg. De utallige ekspertene som har uttalt seg om deg i retten den siste uka.  Psykotisk. Gal. Uvanlig. Som ingen andre. Så mange fremmedord. Så mange kliniske betegnelser som ingen rett har hørt tidligere.

Det jeg spør meg. Igjen og igjen og igjen er hvordan du ble sånn. Hvordan ble du uvanlig. Hvordan ble du gal. Hva skjedde med deg og hvem var det som ikke så at du ble sånn? Hvorfor var det ingen som fanget deg opp og hadde du blitt annerledes dersom noen hadde gitt deg «hjelp»?  Da du trengte det. Da du forandret deg. Da han bak den fem år gamle lyse luggen endret karakter. For jeg tror ikke noe på at du bare ble sånn. Jeg tror du bærer noe med deg. Noe noen kunne gjort noe med. Jeg ønsker i alle fall at det skal være forklaringen på det du har gjort. Jeg ønsker å høre at noen feilet på veien. At du ikke ble sett. Oppdaget. Selv da du bare var fem år. Hadde vi da sluppet å se den uvanlige, gale. Hadde 77 mennesker fortsatt vært i livet og hadde du levd et normalt liv?

Jeg tenker ofte på mammaen din. På hvordan hun har det. På hva hun tenker. På hvordan hun lever. Om hun lever. For er det mulig å leve videre når ens eget barn tar livet av andre barn? Så mange andre foreldres barn. Kan man fortsatt elske et slikt barn? Det barnet hun bar på i ni måneder. Som hun gledet seg til å treffe. Som hun elsket før det ble født. Som hun skrek i smerte til verden gjennom timer i fødsel. Den lille gutten som ble lagt på magen hennes. Som luktet som bare babyer gjør. Som hun la inntil seg når det gråt. Som var det vakreste hun hadde sett.  Som gråt av glede da du tok dine første skritt og sa dine første ord. For det var det hun gjorde? Eller manglet du noe? Manglet du kjærlighet. Noen som pakket dyna rundt deg om kvelden og fortalte dag at de var glad i deg. At du var viktig. At du var alt. Hvor mange ganger har denne mammaen spurt seg hva hun gjorde galt? Om hun gjorde noe galt. Om hun burde ha sett deg bli det du er nå. Om hun burde ha bedt om hjelp. Fikk hun ikke hjelp?  Jeg klarer ikke å la være.  Jeg gråter for mammaen din. Jeg gråter med mammaen din.

Med tre sønner i huset er min verste frykt at noe skal skje med dem. At de skal utsettes for noe som endrer deres liv eller ødelegger det fullstendig. Aller verst er tanken på at de skal ødelegge andres liv fordi jeg gjorde en feil. Fordi jeg ikke oppdaget at noe var galt. For at jeg ikke hjalp de da de trengte det. For at jeg ikke ropte om hjelp når jeg trengte hjelpen. Og hvis jeg gjorde det, men ikke fikk hjelp. Hva da? Kan de bli som deg? Kan noen bli som deg? Hvordan ble du deg?

Hva tenker dere nå?

Hva tenker dere nå Torgeir Husby og Synne Sørheim? Hva tror dere nå, når deres teori om mannen som har påført så mange så mye sorg og lidelse plukkes fra hverandre bit for bit. Kritiseres. Ignoreres. Slaktes. Dag ut og dag inn. Blir dere selv usikre. Frykter dere at dere har tatt feil. Hvordan kom dere egentlig frem til deres konklusjon? Var dere for raske? Fikk dere oppdraget FOR fort? For kort tid etter at han i halv annen time gikk rundt og drepte uskyldig ungdom på en øy uten gjemmesteder. Tenk om dere BARE hadde funnet ut det, som så mange andre nå mener at de har,at han var tilregnelig?

Da hadde denne rettsaken vært mist to uker kortere og det hadde handlet om det den egentlig burde handle om. De flotte ungdommene som ikke er her mer. De som savner dem. Som ALDRI får de tilbake igjen. Som lengter så inderlig at de kunne ha gravd dem opp igjen av jorden med bare fingrene. Bare for å få en siste klem. Et siste ord. Sagt farvel. Hørt dem løpe i trappa. Ledd. Grått. Smilt. Med dem. Dette handler om de som daglig minnes på hva de egentlig burde ha gjort. Det de gjorde når alt var som det skal være. Syklet til stranda i finværet på ettermiddagen. Spist brød med egg og kaviar. Planlagt og reist på sommerfeire. Som de alltid har gjort. Som de skulle ha gjort også i år.  Isteden sitter de og følger en rettsak som ikke handler om dem eller om de som var deres, men som er teknisk, klinisk og medisinsk. Om en gal mann som ikke er så gal at han ikke visste hvor galt det var det han planla og hvor så mye verre det er det han har gjort.  

Men gremmes dere Husby og Sørheim? Slik som han gremmes? Sitter dere urolig. Som på knappenåler.  I stolene i rettsal 250. Tviler dere på dere selv og det dere har konkludert med slik han gremmes over det som blir sagt. Uansett blir det nesten uvesentlig og det mest vesentlige for meg. Det er ikke disse vitnene. Disse dagene. Disse orden jeg vil huske. Det er beretningene om å ligge i andres blod. Først varmt. Så kaldt. Å bli skutt gjennom hendene. Frykte. Flykte. Løpe for livet. Svømme. Overleve. Død. Så mange døde. 77 obduksjonsrapporter. Minneord. Dødelig. Hodet. Det er de ordene som har brent seg fast. Sammen med et uliderlig savn over bunadskjorter som ikke ble strøket. Konfirmasjonsgjesten som aldri kom. Taler som ikke ble holdt. Lys. Blomster. Gravstøtter. Klærne som aldri ble kjøpt. Brødskivene med egg og kaviar som aldri ble spist. Den som aldri kom hjem. Som aldri kommer hjem. Dere får ikke ta fra meg og så mange andre hva dette egentlig handler om. ALDRI. For det handler ikke om han. Det handler om dem. De som skulle ha vært her nå, men som ALDRI kommer hjem.

Som å reise på hytta

For 7 år siden hoppet vi på en tilfeldig charterferie. Litt skeptiske. Til Tyrkia. Vi hadde hørt om konfliktene. Selvmordsbomberne. Krater hotell. Brennende busser. I dag angrer vi ikke på at vi tok sjansen. Vi har vært der for 10. gang. På et lite hotell som ligger langt fra noe turistmekka. Men øverst i landsbyen, bland høner, geiter og olivenhager. Fylt av kjærlighet og hengivne mennesker som bare vil at du ikke skal ha det bra, men best. (http://www.facebook.com/unniesma/posts/10151825207375501?ref=notif&notif_t=feed_comment_reply#!/orenhill.aparticmeler)

ALLTID service

Fahti med Linus og hotelldyret

Direktørvannkrig

Fahti og Linus ved frokostbordet

Det er nesten som å reise på "hytta" en eller kanskje to ganger i året. Vi reiser til familie. Til kjente mennesker og omgivelser. Til de som gråter når vi drar hjem. Barna vet hvor alt er og hvem alle er. De gleder seg til å treffe Ali, Fahti og Johnny. Til å se igjen det som ikke lenger bare er nære venner men familie i et land fire timer med fly unna. Vi har vært hjemme hos dem. Kjørt til den virkelige landsbygda hvor konene koker mais på bål. Vært på middag hos "direktøren" og besøkt små kneiper som kaller seg restaurant in the middle of nowhere. Hvis noe mangler, skaffes det. Om det være seg jordbær til barnas "drink", pølser i brød til 17. mai eller veksel av Euro. Noen setter seg på en scooter og kjører vårt ærend. Vi trenger ikke ha med 14 dagers skift til minstemann. Når klærne blir skitne er det noen som vasker dem. En ting sitter friskt i minnet fra da Linus var baby. de hadde ikke stoler som passet for han. De reiste og kjøpte. Jeg var redd flaskene hans ikke ble rene av bare håndvask, noen tok de med hjem til oppvaskmaskinen. Hvor har man det sånn? Hvilket hotell gjør dette for gjestene sine? DE gjør det. Og de gjør det med glede. Uten å forvente noe tilbake. Fordi de ser på oss som sin egen familie. Som de gjerne skulle ha reist og besøkt igjen.

Litt av en restaurant

Med bordsetting på gulvet

Robin ler etter å ha blitt invitert på Raki minst 5 ganger...

I år tok vi også turen til Turtle beach. Halvannen time med buss. En time med båt. En båttur mellom sivgrodde bredder. Det ga meg følelsen av å være på en helt annen breddegrad. Mer Thailand enn Tyrkia. Endestasjon; en 4 kilometer lang sandstrand med lekne bølger og varmt vann. 10 minutter tok det før ALT var dekket med sand, mens vi badet i bølgene, og lo. Høyt! Som å være 5 år igjen. Sammen med oss hele dagen, Ali! Verdens snilleste mann som ikke forstår facebook og som lover å bli bedre i engelsk hvert eneste år. Han blir aldri bedre, men han kan sine enkle gloser på norsk, finsk og dansk. Samtidig som han forsyner oss med olje, håndpresset fra sin egen landsby, pillede peanøtter og frukt man ikke finner her hjemme. Ali bøyer ned et tre. Plukker bær og gir til barna.

Turtlebeach- 4 kilometer BARE sand

Som å være på sjøen i Thailand

Høye, varme og morsomme bølger

Øren Hill Apart i Icmeler, byen med BARE 11 tusen innbyggere får min varmeste anbefaling. Men reis i mai eller september- DA er ikke alle andre der, og du må IKKE sitte BARE i skyggen fordi det er FOR varmt

Badenymfer med og uten svømmebriller

Det rareste med dette hotellet er at man finner venner for livet der. Ikke bare de som jobber der, men andre gjester. Sterke foralltid bånd knyttes. Vi har vært i Danmark. Vi har hatt danske venner på besøk mange ganger. Linus sine faddere traff vi på vår første reise til Øren. Vi har venner i Tromsø, India, Trondheim og England. Alle har vi møtt der. Det er sjelden vi knytter vennskap andre steder på ferie. Det er noe helt spesielt med dette stedet, og det er vel også derfor det føles som om vi reiser på "hytta" en eller flere ganger i året!

Gode venner- de har vi funnet mange av på Øren

Mr. NO Problem, Ali!!

Grønne fingre???

Svigermors Peon lever videre- så uenderlig vakker

Jeg har ALDRI hatt grønne fingre. Mine planter dør før de har levd. Derfor er jeg god på avskårne blomster eller selvplukkede... for den saks skyld. For det liker jeg. Har alltid likt. Å plukke blomster selv. Pynte opp hjemme, eller ta med og gi bort. Ingenting er som selvplukkede blomster fordi man legger arbeid og sjel i det. Jeg setter også like stor pris på å pynte inne, som å pynte ute. Uten at det er spesielt mye rosa og feminint, av den grunn. Det er ikke den fargen som er pynt for meg. Jeg er glad i gjenbruk og videre bruk.

Lyslykter som vanligvis henger er lagt på benken

Turkise boller med strandfunn

Derfor flytter jeg deler av inne ut om sommern. Vi har tak og da har jeg muligheten. Med puter og lykter og lukten av sommer fra skjellene og sneglehusene jeg plukket i fjor. Når jeg ikke plukker blomster, plukker jeg stener og skjell. Jeg vet ikke hvorfor, men det har i grunn alltid vært sånn. Det er min pynt. Når høsten kommer tar jeg dem inn igjen- i skåler- på kjøkkenbordet og på badet. På tross av mangel på grønne fingre inne- er de lysegrønne ute. Jeg har blitt god på potter og bedd. Eller så er det sånn at jorda i beddene etter min svigermor alltid har vært god. For noe gammelt og for noe nytt. Bare pottene får vann lever de, og i år er det vakrere enn noen gang å stå opp på mårran en helg og tasse ut på verandaen fordi det bugner av blomster og farger.

Hortensia- en av mine favoritter

Stemor som renner over i sinkpotter

Foran i beddene gror en knallrosa peon. Det siste min svigermor så før hun ble sendt til sykehus for tre år siden. I dag har jeg vært på graven hennes med flere- for at hun skal "se" at jeg tar vare på den. Ved siden av vokser stokkroser. Avleggere fra hagen til byens flotteste blomsterhandler. De er opprinnelig fra København og jeg gleder meg til å se den kraftige blomsten blomstre. To tomatplanter vokser etter ompotting. de er fra en kollega av Robin. De hadde sådd for mange og hadde ikke plass til alle og defor var noen av oss heldige i å få!

Tomatplanter som noen andre har tatt seg av fra de var frø

Jeg har i grunn sansen for det også. Hvis man har store flotte planter- hvorfor ikke dele dem med seg? Akkurat nå er jeg på jakt etter rabarberaplanter eller andre stauder som tåler tynn jord og naturtomt. Fordi rabarbera har barndomsminner. Fra farmors hage. Medsukkerkopp. Duppe. Spise. Jeg vil gi mine egne barn de samme minnene!

En skål med snegler og skjell fra i fjor, blandet med lys og sjøstjerner i gips