Jeg gjorde det- Jeg klarte det!

Jeg kan i grunn bare sammenlikne det med en ting, å vente på at en fødsel skal sette i gang og at den skal være over. Forskjellen er at mine forberedelser til Hennesrittet varte i tre måneder, et svangerskap er tre ganger så lang. I hele forrige uke kunne jeg kjenne spenning og forventning. Jeg gledet og gruet meg. Jeg gikk til noe jeg ikke visste hva var… Joda, sykle vet jeg hva er, men å gjøre det i ett i 7,3 mil, er noe helt annet. Det hadde jeg aldri gjort før. Jeg hørte på de som hevder at de kan det. De sa at jeg trengte noen turer på rundt fire mil i bena for da ville jeg klare det.  De turene hadde jeg.

Det ble både en stor, en liten, en fin og en forferdelig opplevelse på en gang.  Jeg trenger ikke reise til en øde øy og konkurrere om en halv million kroner for å finne ut hvor og når jeg må over den berømte veggen. 6 mil på sykkel i gjørme, over røtter og stein ,støvete gårdsveier og på brennhet asfalt som slo imot meg var nok til å få meg til å finne frem de kreftene jeg ikke visste at jeg hadde. Til å finne meg og min vegg. Og til Krefter som fant frem en motivasjon til å fortsette i 1,3 mil til. La bena gå med vonde knær, stive fingre og en nakke som skrek at nå er det nok.

Jeg hadde i grunn lyst til å stoppe. Sette meg ned i veikanten og grine. Jeg syns fryktelig synd på meg selv. Følte meg fullstendig tom og hadde for lengst passert kjellernivå. Jeg husker til og med at jeg sa høyt.- Nå er det vel nok. Jeg kommer aldri frem. Det er så langt. Bakkene er så mange. Jeg er så alene. Det er ingen som er her for meg. Ikke nå- på en slette et sted mellom Skjeberg og Sarpsborg. Kun meg og mine tanker. Ingen andre.

For jeg hadde mine rundt meg hele den lørdagen. På samme måte som de har vært der de siste tre måneden. Med støtte. Med ros. Med heiarop. Med stolthet. Men de var ikke akkurat der. Og det kunne de ikke være heller. De visste at den knekken ville komme, men ingen visste når, ikke en gang jeg.

Men det er da man mobiliserer. Akkurat som midt i den fødselen som varer i 12 timer. Selv om man helst vil hjem så må man bli. Kan ikke bare gå. Kan ikke gi seg. Det går rett og slett ikke.  Og det er da mållinjen enten det er i form av et nytt barn eller en oppblåst port i en park er det vakreste man har sett på lenge.

Vi har bare vært to når barna våre har kommet til verden. Det har aldri falt oss inn å invitere andre tilskuere til det som kanskje er det mest private i livet. Lørdag var ikke privat. Lørdag var en dag hvor alle var invitert. Jeg ønsket at alle var der. Det var viktig for meg. Når nå ikke alle var der så blir faktisk de som valgte å være der enda viktigere. De valgte å ta av sin tid fordi jeg skulle gjennomføre noe som jeg måtte klare alene, men som jeg trengte støtte til likevel. De noen, gikk ut i skauen i håp om at jeg ikke hadde passert. Kjøre rundt og lette etter. Vente ved en passering og ikke minst vente i mål på en som brukte lenger tid en planlagt. Ventet. Ventet.  Heiet. Heiet. .Det er for meg beundringsverdig og jeg er dem evig takknemlig. Det måles i dypt vennskap og i kjærlighet. Det er ekte venner. Ekte kjærlighet. Det mest essensielle. Det viktigste i livet.

 Jeg brukte 5 og en halv timer på sykkel den lørdagen. Andre brukte kortere tid og var misfornøyd fordi de var raskere året før. Jeg har ingenting å sammenlikne med. Jeg skulle gjennomfør. Uten punkteringer. Uten fall. Uten å bryte. Uten å gi meg. Det var det jeg klarte å ikke gjøre.  Fordi jeg klarte det.

Henda over hodet

 

For to måneder siden startet min lille reise. Som en spøk, i grunn. Herlighet tenkte jeg, hvorfor skal folk gidde å gå inn på en radiofacebookstatus og trykke liker. Det kommer aldri til å gå og jeg slipper å sykle 7,25 mil. Men, så feil kan man ta…. Mer enn 500 trykket på tommelen og mer enn 50 delte statusoppdateringen på sin egen facebookside. I løpet av to dager. De mobiliserte. Virkelig. Jeg ble i grunn ganske overveldet over engasjementet. For meg ble en spøk til mitt rammeste alvor.

Jeg har aldri gjort noe sportslig alene.  Jeg har aldri deltatt i noe som individuell utøver. For jeg er jo alene selv om det er mer enn 600 andre som deltar i et sykkelritt. Det er mitt løp. Ingen andres. Ingen kan hjelpe meg gjennom denne turen. Jeg har ingen stafettpinne å levere videre. Jeg må greie meg selv.

 

Det verste er at jeg til å begynne med satte meg på sykkelen i ren trass. Jeg holdt på å dø av kjedsomhet. Selv med de fineste og mest motiverende spillelistene med musikk på øra kjedet jeg meg.  Jeg syns en mil var langt da isen fortsatt lå på skyggesidene på gangstiene. Jeg kom jo aldri frem- jeg kom aldri hjem. Jeg hatet motvind og numne fingre. Fikk aldri bena fort nok ut av klikkepedalene og hadde ekstremt høye skuldre i nedoverbakke. Jeg har tross alt nådd en alder hvor man skal være nervøs for at noe skjer. Noe MÅ jo gå galt. Vel hjemme ble jeg møtt av verdens mest motiverende mann. Han sa han var stolt. Så flink. Så bra, Cathrine.

I halvannen måned hatet jeg. Ja, hatet. Men jeg fortsatte å ta på meg sykkeltøy og tråkke pedaler. Må man så må man tenkte jeg så får heller gleden være at jeg gjennomfører dette forbanna rittet. Såre lår. Brennende lår. Fingre som ikke ville rette seg ut igjen etter to timer rundt et styre. Skrubbsår og ømme albuer. For ikke å snakke om det partiet som gnikkes mot setet i timer.  Jeg bestemte meg for å ALDRI sete meg på en sykkel igjen etter den 1. juni. Jeg skulle tenne bål og brenne opp sykkelbuksa mi. Drikke champagne mens jeg så den smelte. SÅ stort var hatet.

 

Men så plutselig skjedde det noe. Formen ble bedre. Jeg tråkket fortere. Jeg kom frem. Jeg fant skogsløyper. Syklet meg bort men fant tilbake igjen. Noe som liknet et håp og en aldri så liten glede begynte, mot alle ods å vokse langt der inne et sted. Jeg syklet tre mil. Jeg syklet mer enn fem. Noen ganger var det som om jeg kunne fortsatt i en evighet og jeg begynte å skjønne at dette kan jeg faktisk klare. Uten for mye vondt. Uten å bare hate.

Jeg har fått sykkelben. Blåmerker. Skrubbsår. Innimellom har jeg trodd at lungene har vært på vei ut munnen. Halsen har fullstendig snurpet seg i en motbakke. Jeg har hivd etter pusten og hatt puls på 200. Jeg har trodd at jeg har vært døden nær og at et hjerteinfarkt har vært nært forestående. Hodet har vært i ferd med å eksplodere mens pulsen har dundret mot tinningen. Klikkpedalene har jeg blitt godt kjent med etter flere bråstopp og påfølgende velt.

 

Jeg setter meg fortsatt på sykkelen fordi jeg må. Fordi jeg skal gjennomføre. Fordi jeg skal i mål. Det er det jeg gleder meg til. Til å ha gjennomført noe jeg trodde var umulig. Til å krysse en målstrek på ren og skjær vilje. Fordi jeg klarte å finne noe i meg som jeg ikke visste fantes. Jeg var rå på å sykle uten hender på styret da jeg var yngre. Nå tør jeg ikke. Jeg må øve. For armene skal være over hodet den 1. juni.