Jeg gjorde det- Jeg klarte det!

Jeg kan i grunn bare sammenlikne det med en ting, å vente på at en fødsel skal sette i gang og at den skal være over. Forskjellen er at mine forberedelser til Hennesrittet varte i tre måneder, et svangerskap er tre ganger så lang. I hele forrige uke kunne jeg kjenne spenning og forventning. Jeg gledet og gruet meg. Jeg gikk til noe jeg ikke visste hva var… Joda, sykle vet jeg hva er, men å gjøre det i ett i 7,3 mil, er noe helt annet. Det hadde jeg aldri gjort før. Jeg hørte på de som hevder at de kan det. De sa at jeg trengte noen turer på rundt fire mil i bena for da ville jeg klare det.  De turene hadde jeg.

Det ble både en stor, en liten, en fin og en forferdelig opplevelse på en gang.  Jeg trenger ikke reise til en øde øy og konkurrere om en halv million kroner for å finne ut hvor og når jeg må over den berømte veggen. 6 mil på sykkel i gjørme, over røtter og stein ,støvete gårdsveier og på brennhet asfalt som slo imot meg var nok til å få meg til å finne frem de kreftene jeg ikke visste at jeg hadde. Til å finne meg og min vegg. Og til Krefter som fant frem en motivasjon til å fortsette i 1,3 mil til. La bena gå med vonde knær, stive fingre og en nakke som skrek at nå er det nok.

Jeg hadde i grunn lyst til å stoppe. Sette meg ned i veikanten og grine. Jeg syns fryktelig synd på meg selv. Følte meg fullstendig tom og hadde for lengst passert kjellernivå. Jeg husker til og med at jeg sa høyt.- Nå er det vel nok. Jeg kommer aldri frem. Det er så langt. Bakkene er så mange. Jeg er så alene. Det er ingen som er her for meg. Ikke nå- på en slette et sted mellom Skjeberg og Sarpsborg. Kun meg og mine tanker. Ingen andre.

For jeg hadde mine rundt meg hele den lørdagen. På samme måte som de har vært der de siste tre måneden. Med støtte. Med ros. Med heiarop. Med stolthet. Men de var ikke akkurat der. Og det kunne de ikke være heller. De visste at den knekken ville komme, men ingen visste når, ikke en gang jeg.

Men det er da man mobiliserer. Akkurat som midt i den fødselen som varer i 12 timer. Selv om man helst vil hjem så må man bli. Kan ikke bare gå. Kan ikke gi seg. Det går rett og slett ikke.  Og det er da mållinjen enten det er i form av et nytt barn eller en oppblåst port i en park er det vakreste man har sett på lenge.

Vi har bare vært to når barna våre har kommet til verden. Det har aldri falt oss inn å invitere andre tilskuere til det som kanskje er det mest private i livet. Lørdag var ikke privat. Lørdag var en dag hvor alle var invitert. Jeg ønsket at alle var der. Det var viktig for meg. Når nå ikke alle var der så blir faktisk de som valgte å være der enda viktigere. De valgte å ta av sin tid fordi jeg skulle gjennomføre noe som jeg måtte klare alene, men som jeg trengte støtte til likevel. De noen, gikk ut i skauen i håp om at jeg ikke hadde passert. Kjøre rundt og lette etter. Vente ved en passering og ikke minst vente i mål på en som brukte lenger tid en planlagt. Ventet. Ventet.  Heiet. Heiet. .Det er for meg beundringsverdig og jeg er dem evig takknemlig. Det måles i dypt vennskap og i kjærlighet. Det er ekte venner. Ekte kjærlighet. Det mest essensielle. Det viktigste i livet.

 Jeg brukte 5 og en halv timer på sykkel den lørdagen. Andre brukte kortere tid og var misfornøyd fordi de var raskere året før. Jeg har ingenting å sammenlikne med. Jeg skulle gjennomfør. Uten punkteringer. Uten fall. Uten å bryte. Uten å gi meg. Det var det jeg klarte å ikke gjøre.  Fordi jeg klarte det.