tirsdag 15. april 2014

Med hodet over vannet......

  
 
Jeg var trolig borte den dagen, eller satt på tribunen med en lei forkjølelse eller noe, da klassen min gikk fra å svømme metervis med bryst til å lære seg crawl. Jeg gikk glipp av det kurset. Jeg har aldri lært det. Imens, har jeg i alle år tittet beundrende på de som virkelig kan det, mens jeg har svømt bryst. Det var det vi svømte mest på skolen. Selv da vi skulle ta svømmeknappen. Havhesten. 1000 meter. Jeg husker at vi til og med fikk lov til å svømme på ryggen da. Bare vi kom i mål. Ikke satt bena ned i bassengbunnen, og var ferdige til at vår tilmålte tid i Mossehallen var over.


Crawl. Så raskt. Så flott, og så enkelt..... STOPP opp her litt.. eller forresten, ikke bare litt, men mye... ENKELT?? ... Det kan jeg skrive under på at det ikke er. I alle fall ikke hvis man skal gjøre det riktig og ikke ha halve overkroppen over vann og bøyde armer som plaskespruter vann på alle de andre i bassenget.
 

Jeg har svømt lenge nå. Tusenvis av meter. Kanskje hundre tusen, hvis jeg legger sammen alle meterne. Jeg har ikke laget noen oversikt så da spiller det i grunn liten rolle. Det viktigste er kanskje at jeg halvparten av tiden har brukt bare beina, mens armene har holdt godt fast i et brett. Jeg har innerst inne tenkt, at hvis jeg bare blir sterk nok i beina, DA skal jeg lære meg å crawle.
 
Jeg er sterk nok nå. Det er ikke noe feil med svømmeteknikken. Men jeg får ikke nok luft.. Instruksene om hvor luftrommet eller luftlomma finnes er klare. Hvordan og når jeg skal vri hodet mitt, det vet jeg, men likevel kommer det ikke nok. I stedet for å fylle kroppen med nok luft så blir hele hodet fylt av vann... I bihuler og ører surkler det i vann. Innimellom i halsen og. Sikkert helt ned i lungene. Harkende, hostende. Heseblesende når jeg endelig når den motsatte bassengkanten.
 

Ok. Munn igjen. Pust ut luft under vann. Inn over vann. Men den tia over vannskorpa er så kort. Så stopper jeg midt i bassenget igjen. Ser meg rundt. Litt sånn brydd. For de andre får det jo til. Lange effektive tak. Frem og tilbake. i evigheter. Uten den derre gispinga etter luft. Føler meg litt dum. Litt rar, og tenker at de sikkert ler av meg i dusjen. Forteller om meg over middagsbordet når de kommer hjem. Du skulle ha sett lissom..... Dagen etter er jeg tilbake igjen. Fyller på nytt hodets hulrom med vann. Og jeg skal tilbake igjen og igjen og igjen. Jada.. 43 år... Lykke til....
 
Det får meg i grunn til å tenke på min egen mor. Da hun var 43. Da hadde hun i årevis vasset til livet ut i vannet i sjøen og lagt seg på ryggen. Sørget for å ikke få en dråpe vann i håret. Også lå hun der og duppet i vannskorpa med tærne pekende opp mot himmelen og sola, sånn rett etter at hun hadde gitt meg beskjed om at jeg ikke kunne bade på minst en halv time, fordi jeg hadde spist en brødskive med egg og kaviar...Hun badet, sammen med alle de andre damene, alle de andre mødrene på sånn ca. 43 år. Aldri under vann. Er du gal!!  De dykket ikke under sammen med barna sine. Sto ikke på henda under vann. Hoppet og stupte fra brygga. De lå på ryggen og duppa og lærte seg ALDRI crawl, men det SKAL jeg.

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar