Det ble både en stor, en liten, en fin og en forferdelig opplevelse
på en gang. Jeg trenger ikke reise til
en øde øy og konkurrere om en halv million kroner for å finne ut hvor og når
jeg må over den berømte veggen. 6 mil på sykkel i gjørme, over røtter og stein
,støvete gårdsveier og på brennhet asfalt som slo imot meg var nok til å få meg
til å finne frem de kreftene jeg ikke visste at jeg hadde. Til å finne meg og
min vegg. Og til Krefter som fant frem en motivasjon til å fortsette i 1,3 mil
til. La bena gå med vonde knær, stive fingre og en nakke som skrek at nå er det
nok.
Jeg hadde i grunn lyst til å stoppe. Sette meg ned i
veikanten og grine. Jeg syns fryktelig synd på meg selv. Følte meg fullstendig
tom og hadde for lengst passert kjellernivå. Jeg husker til og med at jeg sa
høyt.- Nå er det vel nok. Jeg kommer aldri frem. Det er så langt. Bakkene er så
mange. Jeg er så alene. Det er ingen som er her for meg. Ikke nå- på en slette
et sted mellom Skjeberg og Sarpsborg. Kun meg og mine tanker. Ingen andre.
For jeg hadde mine rundt meg hele den lørdagen. På samme
måte som de har vært der de siste tre måneden. Med støtte. Med ros. Med
heiarop. Med stolthet. Men de var ikke akkurat der. Og det kunne de ikke være
heller. De visste at den knekken ville komme, men ingen visste når, ikke en
gang jeg.
Men det er da man mobiliserer. Akkurat som midt i den
fødselen som varer i 12 timer. Selv om man helst vil hjem så må man bli. Kan ikke
bare gå. Kan ikke gi seg. Det går rett og slett ikke. Og det er da mållinjen enten det er i form av
et nytt barn eller en oppblåst port i en park er det vakreste man har sett på
lenge.
Vi har bare vært to når barna våre har kommet til verden. Det
har aldri falt oss inn å invitere andre tilskuere til det som kanskje er det
mest private i livet. Lørdag var ikke privat. Lørdag var en dag hvor alle var
invitert. Jeg ønsket at alle var der. Det var viktig for meg. Når nå ikke alle
var der så blir faktisk de som valgte å være der enda viktigere. De valgte å ta
av sin tid fordi jeg skulle gjennomføre noe som jeg måtte klare alene, men som
jeg trengte støtte til likevel. De noen, gikk ut i skauen i håp om at jeg
ikke hadde passert. Kjøre rundt og lette etter. Vente ved en passering og ikke
minst vente i mål på en som brukte lenger tid en planlagt. Ventet. Ventet. Heiet. Heiet. .Det er for meg
beundringsverdig og jeg er dem evig takknemlig. Det måles i dypt vennskap og i
kjærlighet. Det er ekte venner. Ekte kjærlighet. Det mest essensielle. Det viktigste
i livet.