Helt NY stue på (nesten) en, to, tre..

Nytt- Langt bilde på den ene veggen- Innkjøpt på Kremmerhuset

-Mamma, hvordan skal jeg få spist foran tv nå? Det var Linus mest opptatt av da nyinnkjøpte sjeselonger ble plassert foran tv. Det gir ikke noe plass til bord når en velger den løsningen! Men noen små krakker gjør susen. De skal jeg holde litt hemmelige for Linus som stort sett ALDRI skal spise sammen med oss fordi han bare MÅ se tv mens han spiser. Han tittet rart på meg da jeg sa at det ikke gikk an å spise i den nye store sofaen som nesten ser ut som en seng midt i stua. Trodde ikke helt på meg. 

- Hvordan skal jeg få spist foran tv nå?

Jeg trodde ikke helt på det jeg heller, da jeg så eskene som de tre sjeselongene var pakket inn i. De var MYE lenger enn det vi hadde trodd og FOR lange for bagasjen på bilen. Tau er jammen kjekt, men det ble en nervepirrende biltur hjem fra Furuset. Med hodet like mye bakover som forover. Godt det ikke var jeg som kjørte. Jeg har nemlig gjort den tabben før… flere ganger… Også da fra Ikea. En gang leide jeg en bil som jeg mente var stor nok men etter å først ha fått løftet ned en diger sovesofa fra hylle to på lageret til varehuset, ALENE, og fraktet den ut til bilen viste også den seg å være for stor. Eller rettere sagt- bilen var for liten. Men igjen en påminnelse om at målebånd er kjekt….

Apropo målebånd. Trekkene til spisestuestolene er nå på! Alle 6! Takket være en god venninnes kamp med symaskinen. Jeg ga rett og slett opp i forsøket på å presse dem på etter å ha blitt støl i muskler jeg ikke visste at jeg hadde en gang. Fingertupper og håndflater er i skrivende stund endelig normale igjen. De er litt rare i fasongen. Litt vridd. Stoltrekkene altså… ikke håndflater og fingertupper. Jeg tror vi skal sitte dem til! Olatrekkene. Etter en drøy uke er i alle fall alle stolene like igjen! Og stua har på en måte blitt helt ny! For når man først kjøper noe. Da må man ofte kjøpe mer. Plutselig passer ikke gardinene, bildene på veggen henger feil og putene som var i den gamle sofaen har feil farge….

Fantastisk avslappende foran tv. To sjeselonger sammen med et quiltet pledd over.

Dessuten så blir det så mye til overs etter en stuemakeover.. To sofaer, et bord og en skjenk. Det står nå plassert i en av garasjene her i påvente av at noen kanskje vil ha det…

Jeg husker så godt hvor jeg var

Jeg står ved kjøkkenbenken og vinker til Robin og Fredrik i det de setter kursen mot flyplassen i Rygge. Jeg er glad. Jeg gleder meg. Vi skal igjen få besøk av gode venner fra Danmark. Vi har planlagt Oslo- besøk denne gangen. Vigelandsparken, Karl Johan og slottet. En tur innom Aker brygge for lunsj. Litt usikre på om vi skal kjøre eller ta buss. Det krever organisering. Vi er fem og de er to. Stor nok bil til alle har vi ikke. Vi må i så fall låne. Eller ta buss. Da kan vi kose oss ekstra med lunsjen på Aker brygge. Hvis sol kommer. Det ser ikke sånn ut nå. Skyene er tunge.

På kjøkkenbenken tiner jeg scampi og kylling. Planen er å lage en varm pastasalat til middag. Til gjestene og oss. Jeg har for lengst blåst opp dobbeltmadrassen på soverommet til Linus. Funnet frem sengetøy og redd opp. Madrassen til minstemann står klar på vårt soverom. Han sover der når vi har besøk. Da blir hans rom gjesterom.  Jeg er på vei for en siste sjekk på det rommet når telefonen min ringer. Jeg ser at det er broren min, og jeg tenker at han kjeder seg på vei hjem fra jobb. Gjennom Oslo gryta. Han gjør ikke det. Han ber meg skru på radio eller tv. - Det har smelt, sier han. De vet ikke om statsministeren er i sikkerhet. Jeg må ta meg litt i det. Dette kan ikke være riktig. Sånn skjer ikke her. Det er ingen som bomber her. Jeg skrur på både radio og tv. Syns nesten det er rart at ikke radioen allerede er på. Det er den alltid. Jeg hører alltid radio, men ikke nå. Jeg må hente antenneledningen på soverommet og strekke den ut på kjøkkenet for å få på tv. Ingen sier noe. Jeg blir utålmodig og ringer broren min tilbake. – Du tullet nå, sier jeg. Det blir stille. I det han skal svare skrikes det i radioen. Fra en reporter i et inferno i regjeringskvartalet. Jeg legger på og ser ut av vinduet. Det har begynt å regne.

Vanligvis går jeg i sidegata til regjeringskvartalet hver dag rett før halv fire. Jeg går ikke. Jeg småløper for å rekke bussen hjem. I det bildene derfra ruller over skjermen kjenner jeg at bena svikter. Jeg setter meg ned på gulvet og tenker på at jeg er glad for at jeg er hjemme. Smertene i en vond skulder blir fullstendig ubetydelige.  Jeg føler meg alene. Jeg er redd og jeg ringer Robin. Han venter på flyplassen. Flyet er forsinket, og jeg forstår hvorfor.  Jeg tror ikke han helt forstår hva jeg sier. Jeg snakker ikke i sammenheng. Jeg roper. Usammenhengende. Og jeg er egentlig ikke berørt. Jeg er bare redd.

Den vakre ettermiddagen blir vond. Og den går fra vondt til så forferdelig mye verre når statsministeren snakker om mer. Før noen vet det. Før vi vet det. Vi som ikke har barn på Utøya vet det ikke. Men de vet. De har allerede fått telefoner. Tekstmeldinger. De er livredde. De frykter for sine barns liv. Statsministeren er den første til å fortelle oss det. At noe er fryktelig galt. Forferdelig galt. Helgen blir ikke som noen andre. Vi reiser ikke til Oslo med besøket vårt. Vi blir stille. Både på dansk og på norsk. Vi snakker lavt. Sitter mye ute, under taket på terrassen. I regnet. Været blir mer passende enn det aner selv. Det gråter med alle. Tv er det eneste som bryter stillheten. Det minste vi har. På kjøkkenet. Vi sitter på spisestuestoler. De andre apparatene ser barna på. Vi vil se, men samtidig skjerme dem og oss, men det er umulig å bryte seg helt løs.

Å stå opp den 23. juli er grusomt. Tallene er så store. Det er så mange. Det tror jeg er den vondeste dagen i mitt liv. Det skjærer i hjertet. Sjelen får en skygge over seg som aldri blir borte. Jeg er likevel ikke berørt. Jeg har ikke mistet. Jeg er ikke redd for å miste. Mine barn er her. Trygge. De er på det tryggeste stedet man kan være. De er her. Hos meg. Hos oss. De er der så mange mammaer og pappaer trodde at deres barn var. På det tryggeste stedet.  De mistet en del av hjertet sitt da. For 7 måneder siden. Det blir aldri helt igjen.  Jeg håper mange er der får å gi deres hjertet den rette pleie. For å hjelpe de i smerten. For å gi spikre og planker til hus. Mange bygger helt nye hus. Livshus, med en som ikke er der mer. Vi har vårt hus, men vi har ingen garanti for at det alltid står.

Litt trange i toppen…

Olatrekk til spisestuestolene… satt ned fra 600 til 100 kroner stykke… Jeg er ikke vond å be.. Planen har lenge vært å kjøpe helt nye spisestuestoler, men de jeg ønsket meg hadde levering i mai. SÅÅ lenge orker ikke jeg å vente. Skal jeg ha noe- skal jeg ha det NÅ! Helst i går! Koste hva det koste vil… og de stolene var ikke billige. Men så slapp jeg jo å punge ut i titusen kronersklassen for tålmodigheten min varer ikke helt til mai. Så dukket olatrekkene opp og fikk meg til å styrte til butikken. I vårt chabbichikke, kuskinn og slitte bordplate- hjem ville de passe perfekt. Jeg fant fem i tilbudskurven.. akkurat en for lite. Men en behjelpelig dame bak disken fant fort ut at de hadde fler i nabobyen. Jeg fikk de til å holde av et til! Men,  takk og lov for at jeg ikke kjøpte 8…

Dama bak disken påpekte det nemlig flere ganger; - De er litt trange i toppen. – Mine stoler er for brede, hvis ikke skulle jeg kjøpt meg sånne og, fortsatte hun gjennom de progressive brilleglassa.. – De passer sikkert til mine, sa jeg, mens jeg øyemålte. Usikker på om jeg nå hadde gjort tidenes scoop eller om jeg hadde dummet meg ut på impuls.

Vel hjemme, strålende fornøyd med å ha sikret meg seks trekk til prisen av en var det av med papir og plast. De gamle trekkene som har dekket de noe umoderne stolene i skinn føk raskt av for når noe er nytt må det selvsagt fikses på med en gang! Det skulle vise seg å være verre… dama med de progressive brilleglassene hadde helt rett.. De ER trange i toppen, og våre skinnstoler var kanskje ikke så smale som jeg trodde at de var…

To timer senere er tre av trekkene på plass. Resten ligger i dusjen bløta ned i påventa av å bare være fuktige. Mannen min husket nemlig olabuksetrikset fra slutten av 70- tallet. Da skulle buksene være så trange at man måtte ta de på med skojern.  Man måtte først bløte dem i dusjen, så legge seg på gulvet mens man ålte seg inn i dem. Jeg håper det virker på stoler og. Jeg kjenner nemlig ikke fingertuppene mine etter å ha presset og vridd, bent og strekt.. Målebånd har aldri vært min greie, men dette bør være lærdommen for ALLTID!! Mål først så går ALT så mye lettere… selv om jeg vet at trekkene kommer til å passe perfekt når de først kommer på plass…

Forandring fryder på både den ene og andre måten

Det går mot vår og det klør i interiørfinga mine… Det gjør det stort sett hele året men det er ikke ofte jeg gjør de store forandringene. Jeg flytter om på ting på de åpne kjøkkenhyllene, investerer i et nytt kjøkkenservice eller jeg kjøper blomster og et nytt putetrekk. Nå derimot har jeg funnet ut at jeg skal gjøre om HELE tv stua. Inspirert av IKEAs små rom løsninger. Ikke det at rommet er lite, men det trengs en fornying og å se på de små filmene som kjøpesenteret legger ut på nettsiden sin får en jammen til å tenke nytt. Nå skal sofaen som har blitt nedliggi og nedsitti i flere år byttes ut med sjeselonger. Hele fire stykker skal jeg kjøpe. Det flotte med dem er at man kan flytte dem rundt. De kan stå sammen når hele familien på fem skal se tv sammen eller de kan møbleres rundt et bord når gjester vil sitte et annet sted enn ved spisebordet. Men en ting leder ofte til noe mer. Tv må flyttes og for at jeg skal slippe å gjøre noe med den ene bildeveggen min må jeg sørge for å finne et tv møbel som er lavt nok. Bordet er funnet og planen er klar- nå må vi bare sørge for barnevakt sånn at mor og far kan dra på IKEA alene.

Neste helg skal jeg ligge i en sjeselong foran tv og se «Hver gang vi møtes». Det er fortsatt noen programmer igjen med flotte artister. Og med suksessen forventer jeg en sesong nummer to, minst! Men hvem vil jeg se der, hvilke artister vil jeg høre tolke hverandres sanger? Det er et vanskelig valg for jeg syns det er viktig at de er like, men forskjellige. Den største opplevelsen så langt har vært rapperen Vinni og hans «Sommerfugl i vinterland». Han er annerledes enn de andre deltagerne og trengs virkelig for at programmet skal bli det det er. For meg er Jahn Teigen selvskreven. Som motvekt Ravi. Kurt Nilsen hadde vært flott for han er så blid og likevel ydmyk og vanlig. Samtidig hadde det vært flott med Bjørn Eidsvåg av samme grunn som Nilsen. Da mangler jeg tre. De tre som er vanskeligst… Men jeg ønsker meg Wenche Myhre- Svenskenes svar på Lill Babs. Hun var nemlig med da svenskene laget program. Marith Larsen og Unni Wilhelmsen. Som reserve Simone fra De Sound. Hun tror jeg kan briljere med de fleste. Aller mest ser jeg frem til Jahn Teigen tolke Ravi med «Ut av meg sjæl opplevelse», eller Wenche Myhre synge Dødssøt av samme rapper.  Og hva ville Ravi har gjort med Bjørn Eidsvågs «Bare en mann»? eller Myhres «Jeg vil være ung»? Jeg skal uansett innta en nyinnkjøpt sjeselong og bivåne det hele enten det blir den ene eller den andre artisten.

Lykkelig ulykkelig

Å være mamma er synonymt med glede og bekymring.  Jeg er konstant lykkelig over at jeg er så heldig å ha barn, men de er samtidig min største bekymring.  Å være foreldre er verdens vanskeligste jobb, sa tidligere talkshow vertinne Oprah Winfrey. Jeg er så enig. Det er så lett å gjøre feil eller å ikke oppdage at noe er feil. For selv om det ikke virker som om noe er galt kan det godt være det. Det er enkelt når barnet ditt forteller alt, men vanskelig hvis man må hale og dra for å få vite sannheten. Jeg er trebarns mamma. Til tre helt forskjellige barn. Jeg har en som fortsatt er så liten at han ikke setter de store ordene på følelsene sine. Jeg har også en som forteller alt. De er foreløpig enkle. Men jeg har også en som ikke sier så mye. Innimellom føles det som om jeg må presse han opp i et hjørne før jeg får vite hva han egentlig tenker på. Aller verst er det når jeg vet at han er av den sårbare typen, som tar til seg det noen sier til han og grunner på det lenge.  Det er da jeg skulle ønske at alle var like. At alle fortalte ALT.

Jeg vil jo tro at jeg kjenner mine barn. Men gjør jeg det? Jeg fortalte ikke ALT. Mine foreldre kjente ikke meg og mine hemmeligheter. De visste ikke at jeg kastet matpakker og annen mat. At jeg lot være å spise i flere dager og at jeg startet krangler ved spisebordet kun for å slippe å spise. At jeg var mye alene og ensom fordi jeg ønsket å være det. For å skjule min hemmelighet. Det var ikke så mange som viste om at barn sultet seg for kontrollens skyld på begynnelsen av 80 tallet. Jeg gjorde det i 10 år uten at noen oppdaget det. Ingen mamma, ingen pappa, ingen venner og ingen lærere. Det var ingen som så at min viktigste kontroll i livet var å sørge for at kroppen fikk for lite næring og forble tynn- For tynn. For meg var den ALDRI tynn nok.  Jeg så det forvrengte bildet i speilet som alle med spiseforstyrrelser snakker om. Jeg la meg på ryggen på gulvet når jeg skulle se kroppen min. Da sank magen inn og ble borte. Da var jeg fornøyd. Jeg var et lykkelig- ulykkelig barn. Forstå det den som kan. Jeg var glad på utsiden. Trist inni. Først og fremst fordi livet ble bestående av den evige kontrollen og fordi ingen oppdaget det. Jeg løy utad mens jeg kvalte et skrik inni meg. Jeg ville helst at noen skulle oppdage det. At noen skulle se. SE MEG! SE PÅ MEG! Se at ikke alt var som det skulle være. Det var ingen som så før jeg selv ble voksen og en kollega sendte meg til legen. Da var jeg 20 år og veide 45 kilo.

Jeg kan se når noen har det sånn som jeg hadde det.  Jeg kan se jenter som er lykkelige på utsiden men ulykkelige på innsiden.  Jeg kan se at de velger å ikke spise, selv om jeg ikke kjenner dem. Jeg kjenner igjen meg selv i dem. De har kanskje foreldre som ikke kjenner dem. Sånn som mine ikke kjente meg, og som jeg iblant føler at jeg ikke kjenner mine barn.

Det var uvanlig å si til sine barn at man var glad i dem da jeg var barn. Vi forteller våre det. Ofte. Hver dag. Håpet mitt er at denne uttrykte kjærligheten skal gjøre dem sterke nok til å kunne takle livet. At de skal føle at de er viktige og at de som enkeltindivider bli satt pris på for den de er. Men man vet ALDRI hvordan det går. Jeg har ingen garanti for at den oppskriften virker. Jeg kjenner ikke mine barns innerste inne selv om jeg gjør alt for å se. Det gjør foreldre. De ser, men de ser som meg, ALDRI ALT.

Betalt for å kose seg

Den gamle Tandbergradioen blir aldri gammel

Det er ikke alle forunt å få gjøre noe hver dag som man syns er hyggelig. Det er mange som gruer seg til å gå på jobb, mens andre er så lei at de egentlig ikke har lyst til å gå på jobben. Jeg er så heldig at jeg nå får gjør noe jeg syns er hyggelig. Hver dag! Det var kriteriet for å si ja til en jobb etter at jeg mistet den jeg hadde. Jeg ville gjøre noe som JEG hadde lyst til å gjøre og ikke en jobb som bare skulle sørge for at regningene ble betalt til rett tid. Samtidig var det viktig at den jobben også kunne ha en betydning for andre. Jeg får nå betalt for å snakke i radio i tre timer. For å spille musikk, sludre om mangt og mye- le og glise. Jeg er personlig, men ikke privat. I dag delte jeg minnet om Whitney Houston og min sang ut av takluka på bilen.  Jeg kan drikke kaffe mens jeg gjør jobben og forhåpentligvis gleder jeg noen ved å bare være der. Være en stemme i hverdagen.  Da blir det sånn at jeg egentlig ikke drikker kaffe alene i studio- men sammen med de som hører på. Jeg liker følelsen av å sitte ved samme kjøkkenbord til noen jeg egentlig ikke kjenner og drikke kaffe med.

Jeg har jobbet i radio før. Denne gangen var det to år siden sist og selvsagt var det tekniske sendeprogrammet skiftet ut. DET er en større utfordring… enn bare det å snakke- DET har jeg aldri hatt noe problem med.  Noen vil vel heller si at jeg har et problem med å IKKE snakke. Likevel er det rart det der med teknikken… Jo eldre man blir desto skumlere er det å skulle gjøre noe nytt og da særlig hvis det omhandler nye og moderne duppeditter. Det er jo så synlig hvis man gjør en feil. Alt kan skje i løpet av en direktesending. Jeg kan trykke på feil knapp slik at hele sendinga faller ut og det blir stille på lufta. Noen sekunders stillhet på radio føles ofte som en liten evighet. Noen minutter som et år. Jeg kan surre meg helt bort i fra sendeplanen og plutselig ikke ha noen musikk å spille. Sånn gjør meg nervøs. Det var annerledes for 20 år siden. Da var det mange ansatte i redaksjonen. Noen laget nyheter, andre innslag til sendingen, mens sendingen hadde en egen programleder og egen tekniker. Det var en spake til hver enkelt ting på miksebordet. Spolebåndspillere, kassettspillere, mikrofon og platespiller. Man måtte være rask på fingeren de gangene man skulle spille mer enn en reklame av gangen.  Kontakten med teknikeren var nær gjennom et glassvindu. Man strakk hånda i været de gangene man var ferdig med å prate og det var på tide å sette på en ny plate. Nå er det to spaker som gjelder. En for mikrofon og en for alt som skal sendes. Alt er digitalt og elektronisk. Det viktigste er i grunn å sørge for at det lyser på ON AIR- knappen. Da er man på «lufta». Men ikke bare på lufta i den vanlige radioen. Nå kan man sitte i Afrika og høre meg snakke, bare det er en datamaskin i nærheten. Radiostasjonene sender like mye på nett som via radiobølger. Disse bølgene forsvinner også snart- All radio skal bli digital.

Jeg har alltid elsket radio. Da jeg var liten hørte jeg mer radio enn jeg så tv. Kanskje ikke så rart. Det var ikke mye tv å velge i. Det var en kanal, og et barneprogram. Lørdagsbarnetimen ble derfor ukas høydepunkt med hørespill og konkurranser. De laget til og med egen bok i Lørdagsbarnetimen og jeg sendte årlig inn bidrag. Det første jeg gjør hver morgen nå er å sette på radioen. Jeg liker å lage egne bilder. Jeg sitter selv ved mitt eget kjøkkenbord og jeg drikker kaffe med programlederen. Jeg husker godt da pappa hadde med seg en kassettspiller hjem fra jobb. En sånn en med en rød opptaksknapp. Jeg sang og snakket. Fortalte vitser og laget konkurranser. Da jeg fikk min egen var jeg solgt. Jeg laget mer radio enn jeg gjorde annet på rommet mitt med rød hjertetapet. Jeg lager nye gode minner hver dag med radio. I dag snakket jeg med en dame i en blomsterbutikk. Hun hadde en hyggeligste jobb akkurat i dag. På Valentindagen. Nesten like hyggelig som min. Men bare nesten. Jeg får tross alt betalt for å kose meg.

I will allways love you, Whitney

Med takluka oppe og med mitt hode stikkende ut av den sang jeg til han som da var kjærsten min. Jeg sang høy og falskt...IIIIIIIIIII wiiiiilllll alllllllwaaaaayyyys looooooovvvveeee youuuuu! I bilens cd spiller var soundtracket fra filmen Bodyguard og et av mine store tenåringsidoler sang vakkert. Det gjorde ikke jeg. Det er jo umulig. Umulig å bare tro at man kan synge som Whitney Houston. Men det var en kjærlighetserklæring uten like. Kjærsten har jeg snart hatt i 20 år, og jeg har sunget sangene til Whitney Houston for han mange ganger etterpå. Det er i grunn stor stas hver gang en av hennes låter strømmer ut av radioen. Jeg kan alle tekstene, men jeg kan altså ikke synge dem for andre enn meg selv og de jeg kjenner aller best.

Fra How will I know, til The gratest love of all og I wanne dance with somebody. Den siste laget jeg og en av venninnene mine en egen dans til. 16 år gamle på aleneferie i England svevde vi over et antall dansegulv. Vi hadde til og med den samme kjolen som Whitney. Lys lilla, trang, kort og med åpninger på hoftene.  Vi var litt Whitney akkurat da. Alle ville jo være som henne. Smellvakker, glimt i øyet, et fantastisk smil, en flott kropp og DEN stemmen. Hun fikk til og med kysse han som danset med ulver, og Kevin Costner var akkurat da verdens vakreste mann.

Jeg gråt ikke da Michael Jackson døde, det var ikke overraskende, men jeg  ble lei meg da jeg leste nyhetene i dag tidlig. Jeg hadde mange minner med Michael, men jeg har fler med Whitney.

If I should stay,
I would only be in your way.
So I'll go, but I know
I'll think of you ev'ry step of the way.

Bittersweet memories
that is all I'm taking with me.
So, goodbye. Please, don't cry.
We both know I'm not what you, you need.

I hope life treats you kind
And I hope you have all you've dreamed of.
And I wish to you, joy and happiness.
But above all this, I wish you love.

Disse ordene får liksom en helt annen mening I dag- verselinjene fra I will allways love you.  For nå er hun som sang dem borte. Brått, rått og uten mening. Og hun har på en måte sagt adjø for veldig lenge siden. Da hun sang denne sangen for første gang.

Coq au vin med Eivind og Ari

Jeg har det med å like folk som andre ikke har særlig sansen for. Jeg liker Ari Behn og jeg Liker Eyvind Hellstrøm. Sistnevnte har de fleste tatt til sitt bryst etter at han har reist land og strand rundt og ristet på hodet og hamret med armene over enkeltes kokkelering, mens Ari, han må jeg fortsatt «forsvare». Jeg glemmer nemlig ikke første gang jeg møtte Ari Behn. Noe som i grunn ikke var så rart i og med at vi da bodde i samme by. Jeg var som radioreporter invitert på pressevisning på filmen Detektor. Husker du den, forresten? Norsk komedie om noen som føk rundt med metalldetektorer. Jeg husker ikke hva de lette etter eller noe mer av handlingen av filmen, men jeg tror en ung Harald Eia spilte en hovedrolle og det var Pål Slettaune som var regissør. Jeg har den fortsatt på VHS.. men har kastet ut spilleren. Det var lenge siden det. Uansett, jeg havnet ved siden av en fyr som het Ari Behn i kinosalen. Jeg er usikker på om jeg hadde hørt om han,  for dette var før  alt var «Trist som faen» , terninger med seks på skulderen, Mærtha og halve kongeriket. Vi var ikke mange. Kanskje 20. Han var en hyggelig fyr som takket ja til en Lacrysal eller to og han småpratet. Da filmen var over og vi kom ut i lyset satte jeg meg på sykkelen min for å ta turen tilbake til redaksjonen. DET imponerte Behn, kanskje særlig fordi jeg hadde et barnesete på sykkelen. Han hadde ALDRI trodd at jeg var så «gammel» at jeg hadde barn. Sånn liker man selvsagt å høre, selv om jeg da BARE hadde passert 27 og noe. Senere etter terningen, Mærtha, den nye vinen og mye annet har jeg møtt han flere ganger gjennom jobb, og hver gang lar jeg meg imponere. Over hva han husker og hva han vet. Han vet at jeg nå har tre gutter. At de er for store til å sitte i barneseter og at jeg ikke lenger bor i hjembyen min hans og Hellstrøms. Han gir alltid bort en klem og er som han selv ville ha sagt det; vidunderlig hyggelig!

Men hvorfor alt dette pratet om Ari og Eyvind…. ? I kveld lager jeg  Coq au vin, ala Hellstrøm. Jeg har ALDRI gjort det før. Oppskriften vil bli fulgt til punkt å prikke i både huskeliste, handlelapp og selvsagt selve matlagingen. Hellstrøm kommer ikke for å hjelpe meg. Det gjør han nok aldri, men tenk hvor moro det hadde vært hvis han gjorde det. Det er akkurat der Ari og Mærtha kommer inn . Det går jo støtt sånne jeg skulle ønske meg programmer på tv hvor folk blir overrasket og får en av sine store drømmer oppfylt. Nå starter snart en ny runde. Tradisjonelle ønsker som å hoppe i fallskjerm eller sitte på med Petter Solberg  i rallybilen dukker vel opp denne gangen og. Noen får trolig synge i studio med Kurt Nilsen, mens andre får hoppe i strikk. Ingen hadde ønsket seg det samme som meg. For jeg ville ha laget mat med Eyvind Hellstrøm og invitert Mærtha og Ari på middag. Det bare måtte hadde blitt en uforglemmelig kveld.  Og hvorfor ikke ønske seg det? Jeg trodde aldri jeg skulle drikke kaffe med Jens Stoltenberg. Det gjorde jeg for en uke siden- og da er vel alt mulig over en gryte med Coq au vin.

Here comes the sun

Meg og brodern, en sommer for lenge lenge siden.

Det er fem varmegrader i solveggen ute på verandaen og jeg glemmer at det fortsatt er vinter i et lite øyeblikk. Sola varmer i ansiktet. I sånne øyeblikk klarer jeg å glemme at det er noen måneder igjen til at jeg kan stå opp og tasse barbeint ut dit. Det er nemlig noe av det beste jeg gjør. I bare morgenkåpa, med kaffekoppen i den ene hånda og radioen dinglende i den andre. Den gamle Tandberg radioen etter svigermor som kun går på batteri fordi vi aldri fant strømledningen. Sammen med småfuglene våkner dagen i ett med morgenen på P1, mens jeg sitter i trappa og nipper kaffe. Gjerne før alle andre er våkne.



Strandfunn i en bolle på badet

 Jeg vokste opp bare noen hundre meter fra stranda. Vi var mange som vokste opp på en gang og vi bodde på denne stranda. Det var VÅR strand. Krabbefiske, bade til leppene ble blå og svømmeføtter. Markjordbær og skrubbsår på knea. Lange sommerkvelder med langbord og grillpølser i rekkehushagen. Jeg tør nesten ikke åpne den «sommer-da-jeg-var-liten boksen». Den er proppfull av makrellfiske og St.Hans netter med markblomster under puta i håp om å drømme om den rette. Ja, der ser du- det falt noe ut med en gang jeg satt eskelokket på gløtt, og det er vanskelig å lukke det igjen.

Sommermat- loff med nyrørte bringebær og banan

Nypekrig, krampesprettert, spytterør og hoppetau. Ting ungene mine knapt vet hva er. Vi kunne leke gjemsel i timer og vi sov i telt. En sommer ble vi nesten nomader. Teltet gikk på samme måter som den boksen som går når du gjemmer deg, fra hage til hage. Vi sov lite og skvatt ut på mårran når hele taket på teltduken var dekka av klypedyr. Vi bygde hytter og klatret i trær. Hadde daglange vannkriger og vi arrangerte maraton i utholdenhet. Vi løp gjennom de tre gatene som borettslaget besto av og det var om å gjøre å holde ut. Jeg har aldri løpt fort, men jeg ga meg aldri.

Det var meg og gutta- gutta og meg. Det er det fortsatt her hjemme. Et stykke unna stranda nå, men vi søker tilbake til min barndom når dagene byr på en smak av den. Og det er når disse solgløttene kommer, selv midt på vinteren at jeg tar sommeren frem igjen.  For jeg har den på lur her hjemme. Hullete sneglehus på hamptråder og i boller og i fotoarkivet. Det skal ikke så mye til før jeg er der igjen. På stranda- med sand og sneglehus mellom tærne, loff med banan og kokte blåskjell!

Primuskokte blåskjell på stranda med hvitløk, løk, hvitvin og finhakket chilli.

Å finne en helt ny vei

Jeg hadde vel aldri trodd at min lille verden- mitt lille skriveunivers skulle engasjere så mange da  jeg satt meg ned sist onsdag for å lage min egen blogg. Det var den første dagen etter at oppsigelsestiden min gikk ut. En ganske rar opplevelse i grunn, å først bli oppsagt, så ha sin siste arbeidsdag , opprette blogg dagen etter, for så å drikke kaffe med Statsministeren den påfølgende. To dager senere er det nesten 1000 mennesker som leser mitt blogginnlegg om en journalists oppfattelse av medias håndtering etter den 22. juli. Mange av dem har også valgt å legge igjen kommentarer.  Sterke og modige kommentarer som har gjort mitt varme hjerte, enda varmere. Det er da jeg igjen begynner å tenke på meningen. I enkelte tilfeller når livet tar en vending ble det kanskje bestemt. Det er da veien deler seg og man må velge. Jeg vet at mange av de som sitter igjen etter den 22. juli, både nært berørte og overlevende «bygger» nytt hus, fordi det gamle ligger i ruiner. Spesielt hvis en av de som bodde der ikke er der lenger og er dypt og sråt savnet. Jeg vet at tidligere standupkomiker Jon Schau snakker om puslespill når han holder sine foredrag. Å finne de brikkene som passer sammen perfekt. Noen ganger endrer nemlig brikkene seg og de passer ikke sammen lenger- da må man pusle på nytt. Lete gjennom alle brikkene man har, eller ikke har funnet enda, for å finne den rette. Jeg bygger ikke hus og jeg leter ikke etter brikker. Jeg prøver å velge riktig vei. Jeg tror jeg er i ferd med å finne den stien som er min nå, og for den nærmeste fremtiden. 

Min eldste sønn sa at det hadde en mening da jeg gråt over oppsigelsen jeg fikk i høst. –Du skal sikkert gjøre noe annet mamma, du skal ikke være der mer. Max sa det på en annen måte ved å fortelle meg at det var ikke jeg som burde gråte fordi jeg hadde mistet jobben, men arbeidsplassen min som burde felle tårer fordi den hadde mistet meg. Med slike tilbakemeldinger fra gutter på 15 og 10 år føler jeg at vi har gjort noe rett her i livet. Vi må ha lært dem noe riktig. Derfor klemmer jeg dem om mulig, enda hardere nå en før.

Det som skjedde den 22. juli har endret meg både som menneske og mamma. Enkelte ting har blitt helt uvesentlig, andre har blitt desto viktigere. Det gjorde meg enda mer oppmerksom på at vi har bare dette ene livet og at det er det viktig å ta vare på. Både for meg selv og for andre, for de jeg er glad i. Det første man ser når man går inn døra her hos oss er et hjerte i metall. På det står det at livet består av øyeblikk- nyt dem. Jeg fikk det av en ny og god venn. Jeg prøver å leve opp til disse ordene hver dag. Det er ikke alltid like enkelt. Men dersom dagen generelt er dårlig er det alltid et lite øyeblikk som er bedre. Et slikt øyeblikk kan komme til meg i løpet av dagen eller sent på kvelden. Å sitte på verandaen når alle andre sover og se et rådyr rett inn i øya på tre meters hold er et sånt sterkt øyeblikk.  Det tar jeg med meg og bærer i hjertet mitt lenge.



Jeg melder meg herved ut....

Jeg har tenkt grundig over det jeg skal skrive nå for når jeg nå trykker på publiseringsknappen ødelegger jeg trolig en eventuell stor journalistisk karriere i en eller annet riksdekkende mediekanal, men so what. For meg har det blitt uviktig. Jeg vil ikke ha en sånn jobb, likevel. Jeg vil ikke være synonym med dyneløftere eller en av de som jubler når de får kloa i politiets etterforskingsmateriell for så å publisere det i det vide og brede både på papir og på nett. For jeg vet at de jubler. Gjennom mitt 20-årige journalistvirke har jeg vært der selv. Mange ganger. Jeg har jublet når jeg har ment at jeg har gjort et scoop.  Jeg sa høyt YES på bakrommet og gledet meg til sending da jeg hadde fått en person til å gråte i et tv intervju fordi jeg visste at det var "bra tv". Han hadde fortalt om en personlig tragedie. Jeg hadde ingen innvendinger imot å blåse opp og brette ut bildet av et kattelik som var tapet fast til en stolpe og påtent levende. Vi hadde oppfølgingsaker i ukesvis.  Men da jeg mange år senere ble bedt om å ringe opp venner av en helikopterpilot som styret i havet utenfor Horten. Da var det noe som sa stopp. Da visste jeg at dette skal jeg ikke gjøre mer. Det er dessverre mange nok av de som gjør dette med glede.

Mitt informasjonsbehov var stort etter den 22. juli. Jeg ville vite ALT.  Jeg ville finne ut hvem som var rammet, hvordan de hadde det og hva Norge gjorde for dem. DET var viktig for meg. Jeg hadde overhodet ingen interesse for hva som skjedde med morderen og hva han ville si. For meg er han fullstendig likegyldig. Det eneste jeg vet og trenger å vite om han er at han har frarøvet mange mennesker det kjæreste de har og at han skal bli straffet for det.  Dermed er mitt informasjonsbehov SÅ LANGT  fra det min yrkesstand pålegger meg å skulle ha.

Det er derfor jeg gremmes over det jeg lenge har kalt kollegaer. Jeg blir uvel og jeg sint. Så sint at jeg vurderte å gå ut og kjøpe en haug med riksaviser for så å brenne dem offentlig. Men det finnes dessverre ikke en eneste mediekanal som jeg kunne bedt om å komme for å dekke min lille demonstrasjon. Alle skriver om han og publiserer bilder av han som ingen vil se noe mer, fortsatt under påskuddet av mitt og alle andres informasjonsbehov.  

Uten noen form for sammenlikning minner dette mest om et sirkus ute av kontroll. Et sirkus hvor elefantene har rømt og hvor klovnen ikke finner den røde nesa si. Sirkusdirektøren har sagt opp i protest og trapesartisten har mistet sikkerhetslina si. Jeg har sett det før. En morder som av pressen nærmest fremstår og opphøyes til å være noe langt unna det han egentlig er. OJ Simpsons flukt på motorveien. David Toskas lusekofte glis etter Nokasranet.  Pressen selv sier at de ikke ønsker å videreformidle hans holdninger- men hvorfor viser de han da i det hele tatt? Hvorfor tar de bilder, hvorfor filmes det og hvorfor refererer de det han sier i et fengslingsmøte? Det blir for meg en selvmotsigelse som jeg gjerne skulle hatt en forklaring på. Jeg har også liten forståelse for de såkalte «ekspertene» Som til stadighet dukker opp i de forskjellige nyhetsstudioene. Hvorfor stiller de opp for å forklare dette mer? Tenk hvis de hadde nektet å møte- hvem skulle journalistene ha snakket med da? Hadde de hatt noe å snakke om bortsett fra slipsfarge, skjegg vekst og hårklipp?

I dag er det mange som ikke kan se tv- lese nyheter på nettet- eller følge nyhetssendinger. Sendinger som går og går og går i sløyfe lenge og mange ganger. I morgen kommer på nytt papiravisene og for meg er det ikke vanskelig å gjette hvordan forsidene vil se ut.

 Jeg er ikke direkte berørt av denne tragedien. Men jeg er langt fra uberørt.  Jeg ønsker ikke at folk jeg er glad i skal måtte oppleve helvete på jord dag ut og dag inn. Det gjør de og jeg er redd de skal gå til grunne. De har et sår som rives opp daglig fordi noen har pålagt oss dette informasjonsbehovet- som så mange av oss IKKE har. Det er lenge siden jeg var medlem av Norsk Journalistlag og nå melder jeg meg herved ut av pressestanden generelt.. Jeg er rett og slett skamfull og flau...

Sommerfugler i vinterland

                    

Den slo meg rett i mellomgulvet. Jeg ble sittende fullstendig målløs og jeg kjente tårene presse på. Noen ganger får sommerfugler en helt ny mening i en helt ny innpakning. Det finnes så mange typer sommerfugler. En venn av meg hadde tre av dem. Den ene er ikke her lenger.  Hun finnes bare på sitt mammas bryst sammen med de to søstrene sine i form av sommerfugler sirlig tegnet inn med en nål i et fremmed land. Den blå sommerfuglen bærer hun også i hjertet sitt sammen med en annen med vakre vinger. Der flyr de to lekent sammen for alltid.

I går kom det en sommerfugl flyvende inn døra her. Den har vært ute i vinterlandet lenge og har blitt skjør og sliten, men vi tiner den opp og passer på at vingene ikke sprekker. For 15 år siden fløy den fra oss og ble en del av den kalde natta. De mørke bakgatene. De stengte dørene i de tomme husene. Noen ganger virvlet den seg inn i digre nett og endte opp bak låste dører, i tette glass med lokk. Den fikk ikke puste, men slapp ikke ut.  Alt den ønsket var å komme tilbake til natta. Ikke til dagen. Ikke til oss. Helt til noen slo til den så hardt at den nesten ikke orket mer. På vei ned mot bakken slo vingene ekstra slag oppover mot lyset og inn i varmen. Inn til oss og til andre. Der må den være lenge før den kan fly fritt igjen. Ibland føler den seg fortsatt innesteng, men en dag kan hun strekke vingene sine ut og fly som før. Men ikke i de mørke rommene- ikke dit hun ikke skal og kan være mer. Denne vakre sommerfuglen må pleies sakte, med omsorg og kjærlighet. Hun var en av altfor mange sommerfugler som fryser i vinterlandet, selv på sommeren.

Kaffe med Jens

Noen dager blir absolutt ikke slik de var planlagt, og det er vel egentlig bra- da slipper man å måtte grue seg lenge. Det hadde jeg nemlig gjort hvis jeg hadde visst at dagen ville bringe et aldri så lite kaffeslabrass med min vakre venn Unni og selveste Statsministeren…. Men for å begynne med det første først..

Før nyttår etterlyste statsministeren innspill til nyttårstalen sin.. Jeg skrev en lang mail og fortalte om et vakkert vennskap- Vennskapet mellom meg og Unni. Vi kjente hverandre ikke før den 22. juli- Vi ble kjent en måned etter. Unni mistet det kjæreste man kan miste den dagen på Utøya. Hun fikk aldri feiret 17 års dagen til Andrine. Jeg leste om Unni, jeg hørte om Unni, jeg hørte på Unni. Hun var langt fra de mange hjerteskjærende og sinte etter Utøya. Hun snakket om sorgen på en helt annen måte.

Statsministeren ba oss om å bry oss om de som var rammet. Han sa bak en kake, gå en tur. Jeg ville gå disse turene- kakebaking er ikke min sterke side.. men mat kan jeg da lage.. Jeg tok kontakt med Unni- vi spiste frokost, vi gikk tur og vi snakket masse. Det var som vi hadde kjent hverandre hele livet- bare ikke møtt hverandre før. Jeg tror vi har stor glede av hverandres selskap- for meg oppleves det sånn. Det er ikke bare jeg som er der for Unni- hun er der like mye for meg- akkurat som venner flest.

Dette vennskapet, den historien likte Stoltenberg så godt at han ville ta den med i nyttårstalen sin. Vi fikk tilsendt utkast på talen og måtte holde det hemmelig… DET er ikke jeg god på.. men det gikk. Noen dager før jul fikk vi en ny mail- planen var endret, han ville ha med historien om oss i en tale som han skulle holde under lysmessen i Domkirke to dager før jul. Det passet i grunn godt- for den gudstjenesten handlet om å bry seg- å tørre å bry seg..

http://auf.no/-/bulletin/show/708902_julesamlingen?ref=mst- (41.13 om Unni og meg)

Så til i dag…

Eller aller først i går…

Da skrev jeg på facebooksiden til Jens ( vi er på fornavn vi nå…) som akkurat da var i Sarpsborg.. : Var det mulig å få til en kaffe?? Jeg trodde jo aldri at jeg skulle få svar…

Etter å ha kjørt gutta på skolen i dag tidlig gikk jeg og la meg… en kranglete hals fristet til søvn.. helt til Unni ringer: - Han vil møte oss nå!!! Hildur sier han vil møte oss nå…Er du på facebook…

I nettoen… noe jeg også vet at Jens liker.. (altså å gå rundt naken i huset sitt) løper jeg til datamaskinen som selvsagt ALDRI har vært tregere… og der sto det: Jeg vil gjerne møte dere, kan dere komme hit nå??? I det øyeblikket står jeg altså naken i min egen stue og chatter med Norges statsminister på facebook… Det er jo det man pleier å gjøre hver dag…..

Telefoner og facebookmeldinger går om hverandre- det må jo avtales- Unni, kan hun nå? Skal hun hentes… Lisbeth må få vite dette.. hun elsker jo Jens og jeg må ringe Robin.. telefonen går varm.. og jeg svarer Stoltenberg.. fortsatt naken…

En halv time senere og påkledd sitter vi og venter- på gangen på Quality på Grålum. Pulsen er høyere enn vanlig- men jeg har ikke rukket å grue meg, og jeg bare nesten bommet på veien opp til huset til Unni.. snakke om å plutselig få tåkesyn.  Så kommer han- mye mindre enn jeg trodde- han hilser og det blir liksom alltid litt komisk når han skal presentere seg.. Hei jeg heter Jens… Men så klemmer han og det er en ordentlig klem- en godklem som Unni pleier å kalle det! Rådgiverne løper til med kaffekopper- Vi har jo tross alt avtalt å drikke kaffe… Det blinker i Iphone kameraer og Jens får høre hvordan Unni har det… om at jeg har tre barn, at jeg lå og sov da han sendt melding og at Lisbeth hilser. Jeg tror jaggu jeg klarte å si at jeg var… naken…og….Det blir en salig røre og jeg skulle vel egentlig ønske at noen tar opp hele seansen på video… Det er det ingen som gjør, men jeg får Norges statsminister til å le og jeg opplever at han ser! Han ser rett på oss, nesten gjennom oss, og han sier at han er glad for å få treffe oss!  Fordi vår historie er viktig! Så viktig at han valgte å fortelle den til resten av Norge!

Saltstenger i en konvolutt til Særp....

Jeg har alltid skrevet mye om barna mine. Fredrik som nå er 15 var stadig omtalt i en petit i avisa. Der kunne folk lese om alt det rare han sa og gjorde da han var liten.  Han ble nesten en liten kjendis, uten å være klar over det selv. Fredrik var også på radio før han ble født. Den siste dagen min med morgensending spilte jeg av hjerteslagene hans under sendinga. De hadde jeg tatt opp hos legen min og det var en forklaring på hvorfor jeg kom til å bli borte en stund. Jeg hadde jo hatt selskap i studio i mange måneder uten at lytterne visste om det. Før han fylte et år var han der igjen! Han sjarmerte nemlig alle damer i senk ved å kunne plystre lenge før han fylte et år. Nå har han blitt så stor at jeg må spørre om lov før jeg legger ut bilder av han.  Fredrik passer også på at jeg oppfører meg pent på nett- Jeg  får streng beskjed om at jeg ikke kan legge ut hva som helst og jeg får i alle fall ikke kommenter  statusoppdateringer sent på natta. Det er rene synden….

Max som nå er 10 hadde en egen avisspalte før han ble født. Jeg fortalte om livet med han i magen i de 9 månedene han var der inne. Om mine forandringer og forventninger. Om min nese som ble dobbelt så stor om 20 kg med vann i BARE leggene, og om lengten etter å få se han som var der inne. Bildet på spalten min forandret seg med magen som vokste og det siste innlegget skrev jeg dagen etter at jeg kom hjem etter fødsel. Det var mange som stoppet meg og ville snakke og le under disse månedene. De kjente seg igjen. Selv om ethvert svangerskap er forskjellig finnes det likheter. Disse likhetene leter man også etter i sine barn. De er jo søsken- de har de samme foreldrene.

Nå har jeg er 4- åring i huset igjen. Det er vanskelig  å IKKE skrive om han. Han sier og gjør mer rart enn de to andre til sammen… tror jeg… det er mulig de var like… jeg har bare glemt… Men det gir meg uansett en diger database i gullkorn å ta av.. igjen… Han sier og gjør ting som jeg bare MÅ formidle. Linus skal i følge min gynekolog bli husets klovn. Klovn.. og kunstner.. Det kan stemme til en viss grad.. men jeg ser vel mer på han som en god blanding av de to som nå er store. Linus har Fredriks stahet- han er egen og har egne meninger- men han har også arvet Max`s kjærlighet. Max klemmer alle. Selv de han ikke kjenner. Oss klemmer han og forteller flere ganger hver dag hvor glad han er i. Begge egenskapene er flott- egne meninger og kjærlighet. 

Linus har uansett noe de to andre ALDRI har hatt. Han har en egen skuff under tv. Han har bare bestemt at det er hans skuff. Der ligger alt i fra Nintendo- spill  til kjeks. Man vet jo aldri når det blir tomt i kjøkkenskuffen for kjeks, og da har jo han fler! I dag ville han legge nachos i skuffen…  Pappan hans lurte på hvorfor. – Jeg skal spare de til de fattige barna i Afrika, svarte han. Etter en stund.. fortsatte han: - Afrika er ille langt pappa… også spiste han opp chipsen selv… Men tanken var der fortsatt etter endt barnehagedag.. men det var tomt for nachos… og tomt i skuffen til Linus… men i kjøkkenskuffen lå det saltstenger.. de er nå puttet i en konvolutt… og de skal ikke til Afrika…

Biff ala Julia Child

Jeg har latt meg inspirere av en film. Julia Child en av de mest kjente kokebok skrivende kvinner i verden og filmen om henne og ikke minst Julie som bestemmer seg for å koke alle rettene i Julias kokebok i løpet av et år mens hun blogger om opplevelsen. På grunn av Julia og Julie står nå en kjele Biff Bourguignon og putrer på ovnen. Det dunster rødvin over hele huset. Hele fire dl skulle det være i følge oppskriften,og når man lager noe fransk for første gang da avviker man ikke en ml fra oppskriften. Selv ikke på handlerunden med handlelappen sirlig nedskrevet til minste detalj. Til og med panchettaen fikk jeg tak i. Og persillerot. En grønnsak jeg aldri har benyttet meg av på kjøkkenet tidligere. Gulrøtter derimot har jeg nok av. Det må man ha tilgjengelig når en støtt og stadig får smellvakre middagsgjester med hvite rumper i hagen. De setter pris på litt annet enn brød, bare det skjæres i små nok biter. De har jo omtrent bare fortenner, stakkars dyra,og da var gulrøtter som kun var delt i to en vanskelig oppgave selv for han store av dem som har fått horn i løpet av vinteren.
I filmen sovner Julie mens hun venter på at hennes franske gryte skal koke seg ferdig. Det ga et heller elendig, tørrkokt og svidd Bourguignon- resultat. Derfor har jeg planer om å holde meg våken. Ikke en gang en liten lur på sofan. Jeg er stadig borte og lukter, smaker og sjekker at ikke noe blir svidd i bunnen. Det er nemlig i følge min kokkelerende onkel en krise dersom det skulle skje. Det sa han da vi feiret hans 50 års dag med hjemmelaget biff stroganof. Fantastisk godt og ikke brent. – Den lukta av brent ødelegger hele gryta, sa onkel. Den uttalelsen sitter klistra.
Men tenk om den ikke smaker godt- biffgryta til Julia. Etter en times handle runde, sirlig grønnsakskutting og fire dl rødvin som helt sikkert hadde smakt godt i et glass. Hva gjør jeg da? Godt det bare er meg og min til tider bedre halvdel til middag i dag. Da er det liksom ikke så farlig om det ikke ble som på film. Elegant og fransk! Men dersom det smaker like deilig som det nå lukter i hele huset da skal jeg driste meg til å lage en større porsjon neste gang vi får andre gjester enn de ute i hagen. Bon apetit!