tirsdag 15. april 2014

Med hodet over vannet......

  
 
Jeg var trolig borte den dagen, eller satt på tribunen med en lei forkjølelse eller noe, da klassen min gikk fra å svømme metervis med bryst til å lære seg crawl. Jeg gikk glipp av det kurset. Jeg har aldri lært det. Imens, har jeg i alle år tittet beundrende på de som virkelig kan det, mens jeg har svømt bryst. Det var det vi svømte mest på skolen. Selv da vi skulle ta svømmeknappen. Havhesten. 1000 meter. Jeg husker at vi til og med fikk lov til å svømme på ryggen da. Bare vi kom i mål. Ikke satt bena ned i bassengbunnen, og var ferdige til at vår tilmålte tid i Mossehallen var over.


Crawl. Så raskt. Så flott, og så enkelt..... STOPP opp her litt.. eller forresten, ikke bare litt, men mye... ENKELT?? ... Det kan jeg skrive under på at det ikke er. I alle fall ikke hvis man skal gjøre det riktig og ikke ha halve overkroppen over vann og bøyde armer som plaskespruter vann på alle de andre i bassenget.
 

Jeg har svømt lenge nå. Tusenvis av meter. Kanskje hundre tusen, hvis jeg legger sammen alle meterne. Jeg har ikke laget noen oversikt så da spiller det i grunn liten rolle. Det viktigste er kanskje at jeg halvparten av tiden har brukt bare beina, mens armene har holdt godt fast i et brett. Jeg har innerst inne tenkt, at hvis jeg bare blir sterk nok i beina, DA skal jeg lære meg å crawle.
 
Jeg er sterk nok nå. Det er ikke noe feil med svømmeteknikken. Men jeg får ikke nok luft.. Instruksene om hvor luftrommet eller luftlomma finnes er klare. Hvordan og når jeg skal vri hodet mitt, det vet jeg, men likevel kommer det ikke nok. I stedet for å fylle kroppen med nok luft så blir hele hodet fylt av vann... I bihuler og ører surkler det i vann. Innimellom i halsen og. Sikkert helt ned i lungene. Harkende, hostende. Heseblesende når jeg endelig når den motsatte bassengkanten.
 

Ok. Munn igjen. Pust ut luft under vann. Inn over vann. Men den tia over vannskorpa er så kort. Så stopper jeg midt i bassenget igjen. Ser meg rundt. Litt sånn brydd. For de andre får det jo til. Lange effektive tak. Frem og tilbake. i evigheter. Uten den derre gispinga etter luft. Føler meg litt dum. Litt rar, og tenker at de sikkert ler av meg i dusjen. Forteller om meg over middagsbordet når de kommer hjem. Du skulle ha sett lissom..... Dagen etter er jeg tilbake igjen. Fyller på nytt hodets hulrom med vann. Og jeg skal tilbake igjen og igjen og igjen. Jada.. 43 år... Lykke til....
 
Det får meg i grunn til å tenke på min egen mor. Da hun var 43. Da hadde hun i årevis vasset til livet ut i vannet i sjøen og lagt seg på ryggen. Sørget for å ikke få en dråpe vann i håret. Også lå hun der og duppet i vannskorpa med tærne pekende opp mot himmelen og sola, sånn rett etter at hun hadde gitt meg beskjed om at jeg ikke kunne bade på minst en halv time, fordi jeg hadde spist en brødskive med egg og kaviar...Hun badet, sammen med alle de andre damene, alle de andre mødrene på sånn ca. 43 år. Aldri under vann. Er du gal!!  De dykket ikke under sammen med barna sine. Sto ikke på henda under vann. Hoppet og stupte fra brygga. De lå på ryggen og duppa og lærte seg ALDRI crawl, men det SKAL jeg.

 

tirsdag 4. juni 2013

Jeg gjorde det- Jeg klarte det!



Jeg kan i grunn bare sammenlikne det med en ting, å vente på at en fødsel skal sette i gang og at den skal være over. Forskjellen er at mine forberedelser til Hennesrittet varte i tre måneder, et svangerskap er tre ganger så lang. I hele forrige uke kunne jeg kjenne spenning og forventning. Jeg gledet og gruet meg. Jeg gikk til noe jeg ikke visste hva var… Joda, sykle vet jeg hva er, men å gjøre det i ett i 7,3 mil, er noe helt annet. Det hadde jeg aldri gjort før. Jeg hørte på de som hevder at de kan det. De sa at jeg trengte noen turer på rundt fire mil i bena for da ville jeg klare det.  De turene hadde jeg.

Det ble både en stor, en liten, en fin og en forferdelig opplevelse på en gang.  Jeg trenger ikke reise til en øde øy og konkurrere om en halv million kroner for å finne ut hvor og når jeg må over den berømte veggen. 6 mil på sykkel i gjørme, over røtter og stein ,støvete gårdsveier og på brennhet asfalt som slo imot meg var nok til å få meg til å finne frem de kreftene jeg ikke visste at jeg hadde. Til å finne meg og min vegg. Og til Krefter som fant frem en motivasjon til å fortsette i 1,3 mil til. La bena gå med vonde knær, stive fingre og en nakke som skrek at nå er det nok.

Jeg hadde i grunn lyst til å stoppe. Sette meg ned i veikanten og grine. Jeg syns fryktelig synd på meg selv. Følte meg fullstendig tom og hadde for lengst passert kjellernivå. Jeg husker til og med at jeg sa høyt.- Nå er det vel nok. Jeg kommer aldri frem. Det er så langt. Bakkene er så mange. Jeg er så alene. Det er ingen som er her for meg. Ikke nå- på en slette et sted mellom Skjeberg og Sarpsborg. Kun meg og mine tanker. Ingen andre.

For jeg hadde mine rundt meg hele den lørdagen. På samme måte som de har vært der de siste tre måneden. Med støtte. Med ros. Med heiarop. Med stolthet. Men de var ikke akkurat der. Og det kunne de ikke være heller. De visste at den knekken ville komme, men ingen visste når, ikke en gang jeg.

Men det er da man mobiliserer. Akkurat som midt i den fødselen som varer i 12 timer. Selv om man helst vil hjem så må man bli. Kan ikke bare gå. Kan ikke gi seg. Det går rett og slett ikke.  Og det er da mållinjen enten det er i form av et nytt barn eller en oppblåst port i en park er det vakreste man har sett på lenge.

Vi har bare vært to når barna våre har kommet til verden. Det har aldri falt oss inn å invitere andre tilskuere til det som kanskje er det mest private i livet. Lørdag var ikke privat. Lørdag var en dag hvor alle var invitert. Jeg ønsket at alle var der. Det var viktig for meg. Når nå ikke alle var der så blir faktisk de som valgte å være der enda viktigere. De valgte å ta av sin tid fordi jeg skulle gjennomføre noe som jeg måtte klare alene, men som jeg trengte støtte til likevel. De noen, gikk ut i skauen i håp om at jeg ikke hadde passert. Kjøre rundt og lette etter. Vente ved en passering og ikke minst vente i mål på en som brukte lenger tid en planlagt. Ventet. Ventet.  Heiet. Heiet. .Det er for meg beundringsverdig og jeg er dem evig takknemlig. Det måles i dypt vennskap og i kjærlighet. Det er ekte venner. Ekte kjærlighet. Det mest essensielle. Det viktigste i livet.

 Jeg brukte 5 og en halv timer på sykkel den lørdagen. Andre brukte kortere tid og var misfornøyd fordi de var raskere året før. Jeg har ingenting å sammenlikne med. Jeg skulle gjennomfør. Uten punkteringer. Uten fall. Uten å bryte. Uten å gi meg. Det var det jeg klarte å ikke gjøre.  Fordi jeg klarte det.

søndag 19. mai 2013

Henda over hodet


 
For to måneder siden startet min lille reise. Som en spøk, i grunn. Herlighet tenkte jeg, hvorfor skal folk gidde å gå inn på en radiofacebookstatus og trykke liker. Det kommer aldri til å gå og jeg slipper å sykle 7,25 mil. Men, så feil kan man ta…. Mer enn 500 trykket på tommelen og mer enn 50 delte statusoppdateringen på sin egen facebookside. I løpet av to dager. De mobiliserte. Virkelig. Jeg ble i grunn ganske overveldet over engasjementet. For meg ble en spøk til mitt rammeste alvor.

Jeg har aldri gjort noe sportslig alene.  Jeg har aldri deltatt i noe som individuell utøver. For jeg er jo alene selv om det er mer enn 600 andre som deltar i et sykkelritt. Det er mitt løp. Ingen andres. Ingen kan hjelpe meg gjennom denne turen. Jeg har ingen stafettpinne å levere videre. Jeg må greie meg selv.

 
Det verste er at jeg til å begynne med satte meg på sykkelen i ren trass. Jeg holdt på å dø av kjedsomhet. Selv med de fineste og mest motiverende spillelistene med musikk på øra kjedet jeg meg.  Jeg syns en mil var langt da isen fortsatt lå på skyggesidene på gangstiene. Jeg kom jo aldri frem- jeg kom aldri hjem. Jeg hatet motvind og numne fingre. Fikk aldri bena fort nok ut av klikkepedalene og hadde ekstremt høye skuldre i nedoverbakke. Jeg har tross alt nådd en alder hvor man skal være nervøs for at noe skjer. Noe MÅ jo gå galt. Vel hjemme ble jeg møtt av verdens mest motiverende mann. Han sa han var stolt. Så flink. Så bra, Cathrine.

I halvannen måned hatet jeg. Ja, hatet. Men jeg fortsatte å ta på meg sykkeltøy og tråkke pedaler. Må man så må man tenkte jeg så får heller gleden være at jeg gjennomfører dette forbanna rittet. Såre lår. Brennende lår. Fingre som ikke ville rette seg ut igjen etter to timer rundt et styre. Skrubbsår og ømme albuer. For ikke å snakke om det partiet som gnikkes mot setet i timer.  Jeg bestemte meg for å ALDRI sete meg på en sykkel igjen etter den 1. juni. Jeg skulle tenne bål og brenne opp sykkelbuksa mi. Drikke champagne mens jeg så den smelte. SÅ stort var hatet.

 
Men så plutselig skjedde det noe. Formen ble bedre. Jeg tråkket fortere. Jeg kom frem. Jeg fant skogsløyper. Syklet meg bort men fant tilbake igjen. Noe som liknet et håp og en aldri så liten glede begynte, mot alle ods å vokse langt der inne et sted. Jeg syklet tre mil. Jeg syklet mer enn fem. Noen ganger var det som om jeg kunne fortsatt i en evighet og jeg begynte å skjønne at dette kan jeg faktisk klare. Uten for mye vondt. Uten å bare hate.

Jeg har fått sykkelben. Blåmerker. Skrubbsår. Innimellom har jeg trodd at lungene har vært på vei ut munnen. Halsen har fullstendig snurpet seg i en motbakke. Jeg har hivd etter pusten og hatt puls på 200. Jeg har trodd at jeg har vært døden nær og at et hjerteinfarkt har vært nært forestående. Hodet har vært i ferd med å eksplodere mens pulsen har dundret mot tinningen. Klikkpedalene har jeg blitt godt kjent med etter flere bråstopp og påfølgende velt.

 
Jeg setter meg fortsatt på sykkelen fordi jeg må. Fordi jeg skal gjennomføre. Fordi jeg skal i mål. Det er det jeg gleder meg til. Til å ha gjennomført noe jeg trodde var umulig. Til å krysse en målstrek på ren og skjær vilje. Fordi jeg klarte å finne noe i meg som jeg ikke visste fantes. Jeg var rå på å sykle uten hender på styret da jeg var yngre. Nå tør jeg ikke. Jeg må øve. For armene skal være over hodet den 1. juni.

fredag 21. desember 2012

Gi det videre




Jeg har ofte gått ut av et kapell etter en begravelse og ikke bare vært trist for den som ikke er her mer men fordi så mange har snakket så pent om den som for kort tid siden var lys levende.  De pene ordene er flotte. Det som har gjort meg trist er tanken på at den som ble borte kanskje aldri fikk høre alt det fine. Hvor mye den personen betød. Hvor viktig. Hvor inderlig. Hvor dypt savnet.  Vi har snakket ofte om det her hjemme. Hvor viktig det er å si til hverandre hver dag hvor mye vi betyr for hverandre. Hvor glad vi er i. Hva som er så inderlig flott med hver enkelt. Vi har til og med snakket om hvordan begravelser. Gitt uttrykk for ønsker. Fordi det for oss er viktig å vite.

Jeg har nok hatt det i meg, men det ble forsterket for halvannet år siden. Å fortelle, rett ut hvor viktige vi er. Hver og en. Fordi vi plutselig. På en brøkdel av et sekund kan være borte. For alltid. Falle om. Ikke våkne. Bli drept. Med overlegg eller ikke. Livet er så grusomt skjørt. Så nære døden. Hele tiden.  Balanserende på en knivsegg. Vi vet aldri.

 
Jeg har derfor brydd meg mer. Sagt hva jeg mener.  Ikke bare til mine aller nærmeste. Men de som har trengt. Et ord. En klem. Fordi det har gledet. Fordi det har vært viktig. Men jeg har i grunn aldri tenkt noe over hvordan jeg selv ville reagere hvis jeg fikk en gave eller et kort, som fortalte MEG at jeg var viktig, fordi jeg valgte å gi av meg selv.

Mange har lagt merke til og fortalt meg at det jeg gjør blir satt pris på. de har takket for meldingen jeg har sendt. Satt pris på turen vi har gått. For klemmen jeg ga. For kortet jeg sendte. Det har jeg tatt til meg. Tatt vare og spart på i hjertet mitt. Jeg har sett på det som en stor glede å glede. Men ikke dvelt ved det. Fordi har føltes fullstendig naturlig. Men,... de siste dagene har det verbale blitt skriftlig. Svart på hvitt. Det blir sterkt. Det er håndfast og graver dypt.  Først en gave med et tettskrevet kort som fortalte at jeg betyr. At jeg gjør en forskjell. Gaven og kortet med et digert hjerte på var fra en jeg aldri har møtt og jeg kunne ha forlatt verden den ettermiddagen vel vitende om at jeg har gjort en forskjell for en.  Men det stoppet ikke der. Dagen etter lå det et nytt kort i den samme postkassa. De håndskrevne ordene på det kortet sitter fortsatt fast i både hode og hjerte. «Den omtanke og kjærlighet du viser i hverdagen gjør at vi smiler hver gang vi tenker på deg». Det er jo nettopp det man aldri får høre, fordi det ofte først sies etter at man har forlatt denne verden. Jeg føler meg heldig. Så heldig. Som har fått høre dem nå! Og ikke for sent.. Ordene inspirerer. Til å gjøre mer. Og jeg håper det inspirerer DEG. Du som egentlig har lyst. Men som ikke har våget.

 
Det finnes en film som heter «Pay it forward».  En liten gutt bestemmer seg for å gjøre en god gjerning. Den inspirerer mottakeren til å formidle gjerningen videre. Dermed settes en kjedereaksjon i gang. Gode gjerninger gjøres igjen og igjen.. For å gi er den største gave. Å si noe som betyr noe til en annen er like stort. Å åpne hjertet sitt og dele av det om mulig enda større. Det er jul nå… men det er 11 andre måneder å gjøre det på i løpet av et år. De 11 månedene er viktigere enn nettopp nå. Det som for deg kan virke lite, er stort og betydningsfullt for andre. Så «Pay it forward».  Gi det videre. Del på øyeblikket. Gi av deg selv. Vi vet aldri når vi ikke er her mer. Og da får hverken du eller andre vite hva du har betydd… før det er for sent.
 
 
God Jul <3

lørdag 15. desember 2012

En statusoppdatering


I går kveld så la jeg ut denne statusen på Facebook:

Du forteller meg at du har mistet en du er glad i, vært syk, har grinete unger, bakt boller, trena, sett film, er på fest, får ikke sove, er full eller har drukket 3 glass
vin. Jeg har pult og det var deilig!!

Satt du fredagsvinen i halsen? Måtte du se to ganger? Eller tre? Og tenkte: Nå har det klikka. Eller, nå har hun drukket FOR mye vin? Tipper du var usikker på om du skulle trykke liker eller ikke. Du var også trolig rask til å fortelle kona eller mannen din om den noe spesielle, ja til og med sjeldne oppdateringen. For den har du nok aldri sett før. Det var nettopp derfor jeg valgte den statusen. For å se reaksjonene. Om noen ville reagere i det hele tatt, eller om den bare ville skli rett gjennom syberspace. Du reagerte nok. Men valgte å ikke gjøre det på Facebook.

Der skriver vi om ALT. Unntatt sex. Jeg har i alle fall aldri sett noen skrive det jeg skrev i går. Jeg har ALDRI sett noen skrive at de har hatt sex. Selv om det er den mest naturlige ting i verden. Selve livet. Vi skriver om det meste, bortsett fra det. Til og med ting som er MYE mer privat. Om dødsfall i familien og om nyfødte babyer. Om sykdom og elendighet. Om kreftkurer og brukne ben. Om tap av førerkort og tippegevinster. Fem stjerners cognac og sviskekompott. For å dra ytterpunktene. Babyer som er unnfanget via sex er nesten født på facebook før de er virkelig født. DET forteller vi om. Det som skjedde ni måneder tidligere. Som alle vet har skjedd er vi tause om. For det er det eneste vi ikke skriver om. Er det fordi vi ikke kan? Fordi det ikke er passende? Fordi vi da åpner døra mer enn på gløtt? Vil vi ikke se inn den døra?

 
Alt annet vil vi tydeligvis se. Vi aksepterer ALT annet. Vi liker det meste. Vi liker til og med når noen forteller at de har mistet en venn. Ikke fra listen sin på Face, men på ordentlig. Vi dykker inn i folks innerste tanker fordi de deles. Fordi vi velger å dele dem. Jeg har lest mange slike statuser høyt. Jeg har ofte lurt på hvorfor noen skrev det de skrev. Lurt på hensikten. Hva som vil oppnås. Akkurat nå lurer jeg på om jeg oppnådde noe med mitt lille eksperiment. Hva tenkte du da du så det jeg skrev? Den eneste virkelige reaksjonen kom fra min 15 år gamle sønn som kommenterte med: What ???  

PS: Jeg søkte nettet for å finne bilder til dette innlegget… Der var det SÅ mange forslag på nakenhet og sex at jeg ikke klarte å velge… For på mange andre nettsteder enn Facebook handler det mye om sex.

onsdag 5. desember 2012

Mitt stille vann



Jeg må ha hatt det godt de to siste månedene. Jeg har nemlig ikke skrevet et eneste blogginnlegg siden den 5. oktober. Nøyaktig to måneder. Hva har jeg gjort? Hvordan har jeg hatt det? Har jeg ikke vært sint? Jeg må jo spørre- For det må jo være en grunn til at jeg har latt tastaturet stå i fred.  Det er alltid en grunn. Til noe. Til alt.

 
Har jeg fred i hjertet mitt? Er sinnet fritt for sorte flekker? Nei, sånn er det vel aldri helt. Men, jeg har det godt med meg selv. Jeg har funnet mitt vann. 20 meter langt og vått. Jeg tilbringer timer der hver uke. I fred med meg selv. Bare meg og mitt hode. Det gjør godt. Ikke bare for kroppen, men også for hodet. Det stopper jo aldri opp. Selv ikke når man egentlig skulle ønske at det gjorde det. Det er umulig å ikke tenke. Men det er som om tankene forandres under vann. De vanskelige blir lettere å løse. Hvor sinne blir til kraftigere fraspark. Sorg til konsentrasjon om rett teknikk. Fra den ene siden til den andre. Tellende. Antall lengder. Tak etter tak.

 
Det holdt forresten på å stoppe fullstendig opp tidligere i høst. En fryst skulder. Streng beskjed fra fysioterapauten om at svømming var det verste man kunne utsette en sånn tilstand for. Jeg gråt da jeg kom ut fra legekontoret . Satt i bilen. Alene.  Jeg måtte vente i noen minutter før jeg kunne snakke om det. Øynene bare fyltes og stemmen brast. Jeg syntes synd på meg selv. Det føltes som om noe ble ødelagt. Som om jeg hadde mistet noe verdifullt. Noe som var BARE mitt. Det ble bare svart. Jeg så ingen løsninger. Det var en sorgens dag helt til en klok mann fikk meg til å tenke på alle de som gjør noe uten den ene armen. Løsningen ble å svømme med den som virket. Det virket. Siden har det blitt mange tusen meter med bare meg, venstrearmen og vannet. Samt en diger porsjon med shampoo og balsam! Balsam for både hår og sjel.

Jeg løser mine egne store og små verdensproblemer under og over vannlinja. Det har blitt stadig færre å diskutere med seg selv.  Problemene er lettere å løse mens kroppen glir over flisene på bunnen. Hjerteslagene og pusten. Bare min egen. I mitt eget hode.  Jeg føler meg heldig.  

fredag 5. oktober 2012

Hva vil Synne og Andrine? Hva vil de som ikke lenger kan mene...

 
Debatten er heftig. Heftigere nå en tidligere. Hva skal vi gjøre? Bygge? Forandre? La det være? La byggene stå? Lage et museum? Frede?  Ja, det er Utøya jeg skriver om …igjen… Hvorfor gjør du det? Spør du. Før du fortsetter:- Du har i grunn ingenting med dette å gjøre. Det er ikke din sak. Du er ikke direkte berørt. Du har ikke mistet.
Jeg kan høre deg helt hit. Høre spørsmålene dine. Høre deg riste på hodet. Det er derfor jeg har måttet tenke lenge over hvorvidt jeg skulle skrive eller ikke. Om jeg skulle engasjere meg. Mene. Svaret er at jeg må. Jeg klarer ikke å la være. Fordi jeg føler at det er en vesentlig gruppe som ikke blir hørt. De som ikke er her lenger. De får ALDRI gitt sitt svar i en sak som nå har blitt det eneste og viktigste spørsmålet i livet for de som sitter igjen uten dem.  Jeg har ingen anelse av hva de hadde ment nå. Jeg kjente dem ikke. Men jeg tar meg i å tenke over det. For jeg er sikker på en ting: De reiste til Utøya i fjor fordi de var engasjert. De ville bry seg om samfunnet vi lever i. Forandre. Endre. Gjøre bedre. Sammen. Det er derfor jeg spør meg nå: Hva hadde de ønsket? Hadde de ønsket det samme som det mamma og pappa ønsker?  Eller hadde de vært totalt uenige.  Hadde spørsmålet blitt en heftig debatt over middagsbordet? Hadde de gått irritert på rommet, smelt i døra fordi den samme mamman og pappa ikke forsto? Den diskusjonen kommer aldri. Fordi de ikke er her mer. Den middagen blir aldri noe av. De får aldri fortalt oss hva de vil. Men, er det likevel mulig å sette seg ved middagsbordet og ane meninger? Kan man utfra viten om hvor stort engasjementet var den dagen de reiste i fjor, finne svar på spørsmålet? Hvis man stiller spørsmålet høyt- vil man da få en form for svar?
Mange av disse foreldrene har sagt gjentatte ganger. Fordi han vil det. Fordi hun hadde ønsket det. Det har de sagt om mange ting. Om det meste. Hun vil jeg skal fortsette å leve. Han ønsket at vi skulle….
De spørsmålene har det alltid vært svar på. Hvorfor er det så vanskelig å vite svaret nå?
En annen viktig betraktning helt siden i fjor sommer har vært at vi skal gjøre ALT for at ikke barnemorderen skal få oppnå det han ønsket. Hva var det han ønsket?  Han ønsket å sørge for at et parti ikke lenger skulle få rekruttere, diskutere, mene.  Han ønsket partiet jevnet med jorden på samme måte som han jevnet dets ungdom med jorda…  Jeg er redd for at han er i ferd med å få sitt største ønske oppfylt… Virkelig oppfylt..  For det er ikke lenger kjærlighet, felleskap og savn som knytter så mange sammen. Det er diskusjoner. Til og med vonde ord.  Krangel. Debatt om hvem som vet best og som mener mest. Det er det mange som gjør. Like mange. Eller fler enn det det er barn som ikke får fortalt oss hva de mener. Det gjør meg vondt. Jeg som egentlig ikke har noen rett til å mene.