Gi det videre

Jeg har ofte gått ut av et kapell etter en begravelse og ikke bare vært trist for den som ikke er her mer men fordi så mange har snakket så pent om den som for kort tid siden var lys levende.  De pene ordene er flotte. Det som har gjort meg trist er tanken på at den som ble borte kanskje aldri fikk høre alt det fine. Hvor mye den personen betød. Hvor viktig. Hvor inderlig. Hvor dypt savnet.  Vi har snakket ofte om det her hjemme. Hvor viktig det er å si til hverandre hver dag hvor mye vi betyr for hverandre. Hvor glad vi er i. Hva som er så inderlig flott med hver enkelt. Vi har til og med snakket om hvordan begravelser. Gitt uttrykk for ønsker. Fordi det for oss er viktig å vite.

Jeg har nok hatt det i meg, men det ble forsterket for halvannet år siden. Å fortelle, rett ut hvor viktige vi er. Hver og en. Fordi vi plutselig. På en brøkdel av et sekund kan være borte. For alltid. Falle om. Ikke våkne. Bli drept. Med overlegg eller ikke. Livet er så grusomt skjørt. Så nære døden. Hele tiden.  Balanserende på en knivsegg. Vi vet aldri.

 

Jeg har derfor brydd meg mer. Sagt hva jeg mener.  Ikke bare til mine aller nærmeste. Men de som har trengt. Et ord. En klem. Fordi det har gledet. Fordi det har vært viktig. Men jeg har i grunn aldri tenkt noe over hvordan jeg selv ville reagere hvis jeg fikk en gave eller et kort, som fortalte MEG at jeg var viktig, fordi jeg valgte å gi av meg selv.

Mange har lagt merke til og fortalt meg at det jeg gjør blir satt pris på. de har takket for meldingen jeg har sendt. Satt pris på turen vi har gått. For klemmen jeg ga. For kortet jeg sendte. Det har jeg tatt til meg. Tatt vare og spart på i hjertet mitt. Jeg har sett på det som en stor glede å glede. Men ikke dvelt ved det. Fordi har føltes fullstendig naturlig. Men,... de siste dagene har det verbale blitt skriftlig. Svart på hvitt. Det blir sterkt. Det er håndfast og graver dypt.  Først en gave med et tettskrevet kort som fortalte at jeg betyr. At jeg gjør en forskjell. Gaven og kortet med et digert hjerte på var fra en jeg aldri har møtt og jeg kunne ha forlatt verden den ettermiddagen vel vitende om at jeg har gjort en forskjell for en.  Men det stoppet ikke der. Dagen etter lå det et nytt kort i den samme postkassa. De håndskrevne ordene på det kortet sitter fortsatt fast i både hode og hjerte. «Den omtanke og kjærlighet du viser i hverdagen gjør at vi smiler hver gang vi tenker på deg». Det er jo nettopp det man aldri får høre, fordi det ofte først sies etter at man har forlatt denne verden. Jeg føler meg heldig. Så heldig. Som har fått høre dem nå! Og ikke for sent.. Ordene inspirerer. Til å gjøre mer. Og jeg håper det inspirerer DEG. Du som egentlig har lyst. Men som ikke har våget.

 

Det finnes en film som heter «Pay it forward».  En liten gutt bestemmer seg for å gjøre en god gjerning. Den inspirerer mottakeren til å formidle gjerningen videre. Dermed settes en kjedereaksjon i gang. Gode gjerninger gjøres igjen og igjen.. For å gi er den største gave. Å si noe som betyr noe til en annen er like stort. Å åpne hjertet sitt og dele av det om mulig enda større. Det er jul nå… men det er 11 andre måneder å gjøre det på i løpet av et år. De 11 månedene er viktigere enn nettopp nå. Det som for deg kan virke lite, er stort og betydningsfullt for andre. Så «Pay it forward».  Gi det videre. Del på øyeblikket. Gi av deg selv. Vi vet aldri når vi ikke er her mer. Og da får hverken du eller andre vite hva du har betydd… før det er for sent.

 

 

God Jul <3