Mitt stille vann

Jeg må ha hatt det godt de to siste månedene. Jeg har nemlig ikke skrevet et eneste blogginnlegg siden den 5. oktober. Nøyaktig to måneder. Hva har jeg gjort? Hvordan har jeg hatt det? Har jeg ikke vært sint? Jeg må jo spørre- For det må jo være en grunn til at jeg har latt tastaturet stå i fred.  Det er alltid en grunn. Til noe. Til alt.

 

Har jeg fred i hjertet mitt? Er sinnet fritt for sorte flekker? Nei, sånn er det vel aldri helt. Men, jeg har det godt med meg selv. Jeg har funnet mitt vann. 20 meter langt og vått. Jeg tilbringer timer der hver uke. I fred med meg selv. Bare meg og mitt hode. Det gjør godt. Ikke bare for kroppen, men også for hodet. Det stopper jo aldri opp. Selv ikke når man egentlig skulle ønske at det gjorde det. Det er umulig å ikke tenke. Men det er som om tankene forandres under vann. De vanskelige blir lettere å løse. Hvor sinne blir til kraftigere fraspark. Sorg til konsentrasjon om rett teknikk. Fra den ene siden til den andre. Tellende. Antall lengder. Tak etter tak.

 

Det holdt forresten på å stoppe fullstendig opp tidligere i høst. En fryst skulder. Streng beskjed fra fysioterapauten om at svømming var det verste man kunne utsette en sånn tilstand for. Jeg gråt da jeg kom ut fra legekontoret . Satt i bilen. Alene.  Jeg måtte vente i noen minutter før jeg kunne snakke om det. Øynene bare fyltes og stemmen brast. Jeg syntes synd på meg selv. Det føltes som om noe ble ødelagt. Som om jeg hadde mistet noe verdifullt. Noe som var BARE mitt. Det ble bare svart. Jeg så ingen løsninger. Det var en sorgens dag helt til en klok mann fikk meg til å tenke på alle de som gjør noe uten den ene armen. Løsningen ble å svømme med den som virket. Det virket. Siden har det blitt mange tusen meter med bare meg, venstrearmen og vannet. Samt en diger porsjon med shampoo og balsam! Balsam for både hår og sjel.

Jeg løser mine egne store og små verdensproblemer under og over vannlinja. Det har blitt stadig færre å diskutere med seg selv.  Problemene er lettere å løse mens kroppen glir over flisene på bunnen. Hjerteslagene og pusten. Bare min egen. I mitt eget hode.  Jeg føler meg heldig.