Betalt for å kose seg

Den gamle Tandbergradioen blir aldri gammel

Det er ikke alle forunt å få gjøre noe hver dag som man syns er hyggelig. Det er mange som gruer seg til å gå på jobb, mens andre er så lei at de egentlig ikke har lyst til å gå på jobben. Jeg er så heldig at jeg nå får gjør noe jeg syns er hyggelig. Hver dag! Det var kriteriet for å si ja til en jobb etter at jeg mistet den jeg hadde. Jeg ville gjøre noe som JEG hadde lyst til å gjøre og ikke en jobb som bare skulle sørge for at regningene ble betalt til rett tid. Samtidig var det viktig at den jobben også kunne ha en betydning for andre. Jeg får nå betalt for å snakke i radio i tre timer. For å spille musikk, sludre om mangt og mye- le og glise. Jeg er personlig, men ikke privat. I dag delte jeg minnet om Whitney Houston og min sang ut av takluka på bilen.  Jeg kan drikke kaffe mens jeg gjør jobben og forhåpentligvis gleder jeg noen ved å bare være der. Være en stemme i hverdagen.  Da blir det sånn at jeg egentlig ikke drikker kaffe alene i studio- men sammen med de som hører på. Jeg liker følelsen av å sitte ved samme kjøkkenbord til noen jeg egentlig ikke kjenner og drikke kaffe med.

Jeg har jobbet i radio før. Denne gangen var det to år siden sist og selvsagt var det tekniske sendeprogrammet skiftet ut. DET er en større utfordring… enn bare det å snakke- DET har jeg aldri hatt noe problem med.  Noen vil vel heller si at jeg har et problem med å IKKE snakke. Likevel er det rart det der med teknikken… Jo eldre man blir desto skumlere er det å skulle gjøre noe nytt og da særlig hvis det omhandler nye og moderne duppeditter. Det er jo så synlig hvis man gjør en feil. Alt kan skje i løpet av en direktesending. Jeg kan trykke på feil knapp slik at hele sendinga faller ut og det blir stille på lufta. Noen sekunders stillhet på radio føles ofte som en liten evighet. Noen minutter som et år. Jeg kan surre meg helt bort i fra sendeplanen og plutselig ikke ha noen musikk å spille. Sånn gjør meg nervøs. Det var annerledes for 20 år siden. Da var det mange ansatte i redaksjonen. Noen laget nyheter, andre innslag til sendingen, mens sendingen hadde en egen programleder og egen tekniker. Det var en spake til hver enkelt ting på miksebordet. Spolebåndspillere, kassettspillere, mikrofon og platespiller. Man måtte være rask på fingeren de gangene man skulle spille mer enn en reklame av gangen.  Kontakten med teknikeren var nær gjennom et glassvindu. Man strakk hånda i været de gangene man var ferdig med å prate og det var på tide å sette på en ny plate. Nå er det to spaker som gjelder. En for mikrofon og en for alt som skal sendes. Alt er digitalt og elektronisk. Det viktigste er i grunn å sørge for at det lyser på ON AIR- knappen. Da er man på «lufta». Men ikke bare på lufta i den vanlige radioen. Nå kan man sitte i Afrika og høre meg snakke, bare det er en datamaskin i nærheten. Radiostasjonene sender like mye på nett som via radiobølger. Disse bølgene forsvinner også snart- All radio skal bli digital.

Jeg har alltid elsket radio. Da jeg var liten hørte jeg mer radio enn jeg så tv. Kanskje ikke så rart. Det var ikke mye tv å velge i. Det var en kanal, og et barneprogram. Lørdagsbarnetimen ble derfor ukas høydepunkt med hørespill og konkurranser. De laget til og med egen bok i Lørdagsbarnetimen og jeg sendte årlig inn bidrag. Det første jeg gjør hver morgen nå er å sette på radioen. Jeg liker å lage egne bilder. Jeg sitter selv ved mitt eget kjøkkenbord og jeg drikker kaffe med programlederen. Jeg husker godt da pappa hadde med seg en kassettspiller hjem fra jobb. En sånn en med en rød opptaksknapp. Jeg sang og snakket. Fortalte vitser og laget konkurranser. Da jeg fikk min egen var jeg solgt. Jeg laget mer radio enn jeg gjorde annet på rommet mitt med rød hjertetapet. Jeg lager nye gode minner hver dag med radio. I dag snakket jeg med en dame i en blomsterbutikk. Hun hadde en hyggeligste jobb akkurat i dag. På Valentindagen. Nesten like hyggelig som min. Men bare nesten. Jeg får tross alt betalt for å kose meg.