søndag 6. mai 2012

Jeg lever NÅ jeg....

De viktigste ordene jeg har fått av en god venn

Jeg har manglet lyst og vilje… den siste uka… Har liksom ikke visst hva.. Jeg skal skrive om.. Føler at jeg ikke har noe viktig å si.. Ingen interiør prosjekter og ingen morsom eller avansert mat.. I allefall ikke i mine øyne.. Jeg er hverken sint eller lei meg og jeg lurer i grunn på om det er de følelsene jeg må HA for å kunne skrive noe.. Men det er vel ikke det som er helt meningen med blogg- man skal kunne skrive om glade ting og da- om ting som funker, som går i boks..?? Jeg har vel ikke blitt en melakoliker som kun skriver om ting som klemmer mitt og andres hjerter flate.. Det har vel aldri vært meningen at jeg skulle bruke denne spalte til sorg og elendighet, sinne og frustrasjon.. Og at det blir stille når det føles tomt.. blankt.. følelsesløst… For det har jo skjedd masse. Konfirmasjon sist helg… Det er jo SVÆRT.. Mitt første barn, 15 år, konfirmant.. og jeg som har min egen fortsatt friskt i minnet.. Jeg fikk treningsdress og joggesko av mine foreldre, Fredrik fikk en sjekk for VELDIG mye mer.. og  alt gikk jo så fint… kanskje jeg ville ha skrevet om det hvis det gikk fullstendig i surr?? Men, nei.. konfirmanten var flott og fornøyd, gjestene var glade, sangene og talene flotte.. Det gikk på skinner. Det eneste var maten. Jeg syns det så lite ut og smelte sammen en ekstra eggerøre.. Enkelte forsynte seg tre ganger og vi spiste mat derfra minst tre ganger etter.. Så, for lite var det absolutt ikke. Men det er alltid den store angsten.. tenk om det ikke er nok. Vi holdt nemlig igjen. Forsynte oss sist av alle. Passet på å ta litt lite av det alle andre ville ha… Men igjen, det holdt i massevis… Den eneste tabben var i grunn takkekortene. Jeg liker å få ting unna. Kortene ble bestilt to dager etter selve konfirmasjonsdagen. Jeg leste gjennom dem MANGE ganger! Likevel klarte jeg å overse et FOR for mye... Tusen Takk for for gaven... Nye ble bestilt, pronto- og de er levert og sendt i post.. ALLEREDE.. Det er meg det.. i et nøtteskall. Må og skal. Fort. Helst i går. Og det MÅ være akkurat sånn som jeg mener at det bør være.

<><>
<><>
Konfirmanten retter på sløyfa
Jeg finner stor glede i å svømme. En venn av meg ville ha meg med og med mine skrantne skuldre tenkte jeg, ja hvorfor ikke… Jeg har ALDRI vært glad i å svømme, men nå gleder jeg meg til hver eneste torsdag. Til damesvømming. Det er en helt egen atmosfære. I garderoben. I bassenget. I badstua. Nakne damer i alle fasonger. Flotte damer. Store damer. Små damer. Store pupper. Små rumper. Små pupper og store rumper.  Når det er bare damer er alle like flotte og det føles som om vi har en helt spesiell tilhørighet. Uten å kjenne hverandre. Uten å egentlig vite hvem den andre er. Jeg bryr meg ikke om at magen er for stor eller at rumpa er tatt av tyngdekraften. Jeg er dame sammen med andre damer. 1200 meter ble det sist. For jeg teller, mens jeg svømmer. Teller og prater. Det er som en flytende syklubb. Vi snakker og er stille om hverandre. Noen bare teller. Tømmer hue. Kutter ut alt. Jeg føler meg så lett i kroppen når vi går ut, etter å ha trykket å dusjen som minner meg om skoletia utallige ganger og pest meg gjennom 15 minutters svette i badstua. Jeg har aldri helt fått til det. Lufta blir for tung og varm. Men jeg har funnet min plass nå. Helt inne ved veggen i motsatt ende av ovnen. Der får jeg puste.
<><>
<><>
Vannet har blitt min venn
En gang var jeg i ferd med å slutte å puste. I vann. Jeg ble iført hvit vaskehatt da jeg var liten. Jeg gikk nemlig rett ut... helt til bare vaskehatten var synlig. Jeg var som en fisk. Mer under enn over. Se på meg. Se hva jeg kan. Se da, mamma. Se pappa. De så heldigvis HELE tiden, for..En gang gikk det fullstendig galt. Jeg tråkket ut på brådypet som 6- åring. Gikk opp og ned mange ganger. Helt til pappa hentet meg opp. De hadde stått på brygga med broren min som var baby, mens jeg så fler og fler bobler, helt til det ble svart. Det værste var i grunn tanken på at min tante var på samme sted da hun ble dratt under av strømmer dagen før hun skulle begynne på skolen. Hun begynte aldri på skolen. Jeg har aldri møtt henne. Pappa som var et år eldre forsøkte å redde henne, men måtte slippe hånden for å redde seg selv. Han snakker aldri om det. Det gjorde ikke farmoren min heller. Det var et ikketema.. De hadde kun et malt bilde av Annelise.. På veggen. Sittende i gresset. Men fortalte aldri. Jeg skulle ønske jeg spurte. At jeg hadde fått farmor til å fortelle. Kanskje hun egentig hadde hatt lyst til det, men så var det ingen som turte å spørre. Hun var liksom i den generasjonen hvor man ikke spurte. Det bare var sånn...Jeg har tenkt på det. Tenkt på at det kunne ha skjedd igjen... men det var IKKE min tur.
<><>
<><>
<><>
Det var IKKE min tur
Jeg puster i grunnen mer nå. Kjenner etter. Jeg lever. Veldig. Nyter. For man vet aldri. Vet ikke når det er over. Når man ikke får være her mer. Det har vi fått mange påminnelser om det siste året. Jeg drikker minst et glass vin hver kveld. Jeg vet ALDRI om det er det siste. Og jeg og du- vi lever bare denne ene gangen.  Jeg trykker igjen hjertet fra Unni til mitt hjerte. Livet består av øyeblikk- nyt dem. De ordene har blitt uendelig viktige og burde være leveregler for oss alle. For vi vet IKKE. Det skjer så fort og det er så trist å ha noe ugjort. Jeg holder rundt barna mine mer enn noen gang. Føler meg velsignet hver gang Linus knusekoser meg. Når Max forteller at han er glad i meg, eller når Fredrik bryr seg. Jeg har for lengst sluttet å si nei hvis de vil ha en is til. Hvorfor skal jeg det? De  lever også bare en gang. De kan også bli borte. For mens jeg lever hver dag gjør jeg mitt for at også deres hver eneste dag skal bli den beste. For vi er her NÅ.
<><>
<><>
Ikke hver dag han på 15 unner mamma en klem- sjeldent øyeblikk <3

6 kommentarer:

  1. Ja, det er så viktig, jenta mi, vi må ta vare på nuet. Jeg er også veldig glad for å ha fått en svømmepartner ( eller kanskje to? :-) ) Det er terapi for både kropp og sjel. Gleder meg til torsdag. Klem klem

    SvarSlett
    Svar
    1. <3 Takk Lisbeth <3 Kommer kanskje enda en dame på torsdag!! Vi overtar snart hele bassenget!!!

      koooos

      Slett
  2. Øyeblikka, det viktigaste som finst! <3 Det skjønte eg då pappan min døydde for 15 år sidan, heilt brått. Då skjønte eg at eg skal ikkje vente, fordi det er kun øyeblikket eg har. Det har livet vist meg seinare også. Fang øyeblikket og nyt det <3 Og kjære Cathrine, det er du flink til <3
    Unniklem <3

    SvarSlett
    Svar
    1. <3 <3 Ble enda flinkere etter at jeg fikk <3 av deg!

      cathrineklem

      Slett
  3. Jeg leser med glede din blogg. Du skriver så mye "vettugt", som vi sier her jeg bor.
    Kanskje assosierer jeg meg lett med deg; jeg er også guttemamma til tre og pedagog. Vet ikke, men liker i hvert fall bloggen din:)
    Ha en flott nasjonaldag, og nyt øyeblikkene.
    Mvh Sigrun Halsen Husdal fra Orkdal.

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Sigrun!! Moro å vite at det sitter en mammatiltregutter og leser min blogg i Orkdal <3 Takk for hyggelig tilbakemelding og jeg håper du har hatt en strålende "bursdag"!

      Cathrine

      Slett