 |
| Max tenner lys i skoleparken i Sarpsborg |
Jeg ser frem til å møte sommervarmen i et annet land fordi
sommeren her hjemme ser ut til å la vente på seg. Det er likevel med et visst vemod at jeg
setter meg på et fly og blir borte. Fordi det blir rart å ikke være her når
søndagen kommer. Fordi minnene fra i fjor er så sterke og fordi ønsket om å
være en del av dagen er så stort. Ønsket om å vise at jeg fortsatt bryr meg med
hele hjertet. Med hele meg. Med min trøst og mine klemmer.
 |
| Utøya sett fra landsiden en vårdag |
Minnene om dagen, døgnet og døgnene er fortsatt så sterke. Året
har gått så inderlig fort, men likevel så sakte. Et år som har lært meg så mye
om meg selv og enda mer om andre. Jeg tåler mye. Jeg tør mye. Mer enn jeg
trodde. Jeg har hørt mye og snakket
mindre. Dette året har derfor både tatt og gitt mer enn andre år. Det er det
året jeg har sett, virkelig sett på blomstene og luktet på gresset. Jeg klemmer annerledes nå. Jeg klemmer på
ordentlig. Det er stor forskjell på en skikkelig klem og en hvilken som helst klem.
Jeg har elsket det jeg elsker. Sterkere enn ellers. Det har vært viktig å glede seg over livet. Å
leve med hele meg. Fordi øyeblikkene så plutselig kan bli borte for alltid.
 |
| Andrines sted |
Jeg har sett og hørt
Andrine le litt småflau over en venninnes filming mens de er på shopping. Jeg
har både sett og hørt Synne på hennes videoblogg mens en katt forsøker å stjele
all oppmerksomhet. De er så levende- så
fulle av liv og alt det andre tenåringsjenter er fulle av. Det føles så inderlig
rart å se dem sånn når jeg ikke en gang visste hvem de var før den 22. juli i
fjor. Fordi jeg aldri kjente dem i livet. Fordi jeg trolig aldri hadde blitt
kjent med hverken dem eller de rundt hvis de ikke hadde blitt borte den
fredagen i fjor.
 |
| Blåveisen langs kjærlighetstien |
Jeg har gått på kjærlighetstien en vårdag, mens blåveisen
sto i full blomst. Mellom gravlys, såpebobler og roser. Sammen med Unni og
Vilde satt jeg «hos» Andrine i en time mens sola varmet. og vi gikk rundt til
den andre enden av øya for å se hvor Synne var sist. Jeg har kjent meg igjen under rettsaken. I
alle rom. På knauser. På teltplassen. Ved hovedhuset. Fordi jeg har vært der.
Etterpå. Etter alt.
Jeg har hørt så mange fortelle om hvor ille det var å ikke
være her hjemme da alt ble annerledes. Om savnet etter å være en del av. Om
ønsket av å vise sorg og medmenneskelighet.
Jeg er litt redd for den følelsen. Derfor tar jeg med meg alle følelsene
fra dette siste året når jeg oppsøker en lokal liten kirke i hvitmalt mur på
søndag. Sinnet, frykten, gleden, fortvilelsen, gråten og latteren skal være med
mens jeg er alene i et stille rom i noen minutter for å tenne lys. Så mange lys
som de har. Helst 77…
 |
| Et annerledes vennskap |
