Å forstå at jeg ikke forstår

Jeg forstår at jeg ikke forstår. Jeg forstår at jeg IKKE forstår. JEG FORSTÅR AT JEG IKKE FORSTÅR. Jeg har sagt det minst ti ganger til meg selv etter seks timer i en rettssal med direkteoverføring fra nummer 250 i Oslo i går. Og jeg sier det igjen! Jeg forstår at jeg ikke forstår. Jeg vil så gjerne forstå. Men denne gangen må jeg overbevise meg selv om at det faktisk er fullstendig umulig. Hverken jeg eller du kommer noen gang til å forstå Anders Behring Breivik. Vi kommer aldri til å forstå hans syn på verden og mennesker. Ikke hans logikk. Måte å snakke og tenke på. Ikke han. Det tar det tid å ta innover seg. Jeg vil så gjerne. Det vil jeg ofte. Jeg vil forstå. Jeg vil skjønne hvordan og hvorfor. Det vil jeg om alt. For å skjønne en sammenheng. Denne gangen føles det som om sammenhengen er borte. På et vis. Fordi det er så fullstendig ulogisk. Uvirkelig og meningsløst. Men, jeg innser det nå. Jeg forstår ikke. Men jeg må høre. Ikke for å forstå han, men de som snakker om han. De som sitter der av en grunn. De som søker svar. De nærmeste. Ikke ekspertenes eksperter. De er det så altfor mange av. De hevder at de forstår. Jeg tror ikke de gjør det. De er likevel ikke viktige. De viktige nå er de som i løpet av de siste månedene har blitt eksperter på noe ingen burde være eksperter på. Ekspert på å savne. Å sørge. De har blitt påtvunget lærdommen. Av han jeg ikke forstår.

Heldigvis slipper de fleste av oss å måtte overvære en drapssak i retten. Derfor kan det nok virke underlig når man først MÅ være der. Da blir det brutalt, vanskelig og vondt. Morderen angrer ikke. Han sitter jo bare og snakker om seg selv. Hva han har gjort og hvorfor. Stolt. Av seg selv og sine handlinger. Uten anger. Uten skyldfølelse.  Jeg har dekket drapsaker fra retten som journalist. Jeg har sett gjerningsmenn før. Sett dem i øynene. Forsøkt å forstå. Menn som har tatt livet av konene sine med grusomt overlegg. Morderen som sitter i Oslo opptrer i grunn ikke annerledes enn de andre drapsmenn jeg har sett i retten. Jeg har aldri sett noen angre sine grufulle synder. De planla sine drap- fordi de mente det var nødvendig, der og da. Den eneste forskjellen er at planene ikke ble lagt år i forveien og at de ikke har et skremmende budskap å formidle. De har vært sinte. Det har utløst drap. De hadde ikke noe manifest som de ville distribuerte og drapene var ikke satt i stand for det. Det er det han i Oslo er opptatt av. Å få formidlet sitt budskap. Han retter på aktor. Han er uenig i spørsmålstillingen. Han angrer ikke- og gjentar at det var nødvendig. Det er grusomt. Det er brutalt. Det er hinnsides alt annet. Det er fortsatt uvirkelig og nesten umulig å fatte at det i det hele tatt har skjedd. Det visste vi for ni måneder siden og det vet vi nå. Det trenger ikke andre å fortelle oss. Ikke engang media. Vi har allerede brukt alle adjektivene de har funnet frem igjen. Vi kan dem. Vi har sagt dem. Brutalt. Grusomt. Uten empati. Følelseskald. Monster. Fullstendig gal.

I går burde jeg egentlig ha skrevet på konfirmasjonstalen jeg skal holde søndag. Men hodet var blankt og fullt på en gang. Jeg krøller meg i stedet sammen på sofan inntil Linus. Fikk en god klem som varmet litt ekstra akkurat i går. Jeg blir en del av 4- åringens mangfoldige univers. Han bablet ustanselig og snakket om alt fra hvor mange dager det er til ferien starter. Sabeltannis og Dora som snakket engelsk på tv. Han telte dager og kunne ikke skjønne at 20 er mer enn 7. Det hørtes jo helt  likt ut når han sa det. Han har det bra. Han er lykkelig. Han vet ikke noe mer enn at verden er god. Fullstendig bekymringsløs.Akkurat da var ikke verden større enn den sofaen vi lå i. Det er godt han ikke vet. Det vi vet. For verden er ikke alltid et godt sted. Den er dessuten langt bredere enn sofaen vår og så mye lenger borte enn en ferietur til Tyrkia. Han vil så gjerne forstå alt. Vite alt. Det meste kan forklares. Vi har forklart før til de som nå er eldre. De har fortsatt spørsmål om hvorfor og hvordan, og jeg tar meg i at det blir langt vanskeligere ettervert som de vokser. Noen ting kan ikke forklares, akkurat sånn som nå. Nå MÅ jeg bare forstår at det ikke er mulig å forstå..