søndag 15. april 2012

Frykten for det ukjente

Jeg gruer meg. Jeg har kjent på det i flere dager nå. I kveld er det enda verre. Jeg kjenner det i mellomgulvet. Nesten den samme følelsen som jeg kjente da vi hadde tannlegetime på barneskolen. Vi måtte nemlig gå fra vår skole til en annen. Ganske langt for små føtter. Lenge å gruble å grue seg. På noe ukjent. Noe vi bare hadde hørt om. Vi visste ikke hva vi gikk til, men skrekkhistoriene var mange. To damer jobbet på det tannlegekontoret. Det hendte de boret selv om det ikke var hull… Meg trakk de ut en tann på. Samtidig klippet de over en tynn blodåre som fortsatte å blø til langt på natt. Tanntrekkingen endte på legevakten. Det hadde gått med noen deciliter med blod.

Det var i grunn ikke selve tannlegebesøket som var det verste. Det var jo fullstendig uunngåelig. Det visste vi. Men, på veien til tannlegen måtte vi forbi et hus hvor det bodde en alkoholisert mann med en diger og sinna St. Bernhards hund. De to var like sinte. Mannen sto ofte ved gjerdet. Sa noe. Så sint ut. Sammen med den store hunden. Vi var så små og alene på denne ferden i frykt.  Å være redd er en vond følelse. Å frykte noe like ille. Jeg var så redd for at den hunden skulle komme seg ut. Etter oss. Jagende. Jeg er sikker på at den hadde kastet seg over oss og bitt oss i fillebiter hvis den hadde fått muligheten. Det skjedde heldigvis aldri.


Jeg kjenner igjen følelsen av å være redd for at det skulle skje. Jeg kjenner igjen frykten for det ukjente. For det jeg bare har hørt om. For det jeg egentlig ikke har lyst til. Jeg skulle ønske det som skjedde for snart 9 måneder siden ugjort for å slippe å frykte. For, jeg frykter de neste ti ukene. Ti uker med savn. Med sorg. Med tårer og med grusomheter. Fullstendig blottet for empati.  Jeg er blandet i følelsen av å bli revet med. Jeg vil, men vil ikke se. Jeg vil, men vil ikke høre og lese. Jeg er redd for at jeg skal falle for fristelsen og bli sugd inn i en gal manns univers og glemme det som er viktig.  De som fortsatt er her. De som mistet. Ikke han! Men det er akkurat som om han som både er og ikke er erklært gal nærmest innbyr til en premiere jeg ikke vil være en del av, men som jeg dyttes inn. I den samme køen som alle andre som egentlig ikke vil, men som føler at vi bare må.











Det er derfor jeg har bestemt meg for å fortsette det jeg har begynt på. Jeg må forsøke å kanalisere dette onde over i noe godt. For det er på en måte NÅ det gjelder. Selv om det gjelder igjen. Og igjen. Og igjen. For alltid. Tror jeg. Men det er NÅ. NÅ må vi ta frem kjærlighten igjen. Svare hatet med kjærligheten. Vise omsorg. Bry oss! NÅ! Det er nå jeg skal sende en ekstra tekstmelding. Invitere på kveldsmat. Ringe. Lage kaffe. Sende lys. Tenne lys. Jeg skal bry meg. Ikke bare om de som trenger det mest. Også de som lider fordi de er som meg. Fordi de velger å se. Fordi de på en måte må se frykten i øynene. Jeg håper det kan hjelpe meg til å ufarliggjøre det hittil har føltes farlig.

14 kommentarer:

  1. Takk nok en gang for at du deler tankene og følelsene dine Cathrine...

    SvarSlett
    Svar
    1. <3 skulle ønske hjertene her ble like fine som på facebook <3

      Slett
  2. Kjære Cathrine <3

    Eg veit ikkje om det er til hjelp for deg, men for meg er det til hjelp å tenkje: Det aller verste har allreie skjedd, det kan ikkje bli verre!

    Dei månadene vi har levd gjennom har vore så grusomme, der detalj for detalj har blitt synleggjort for oss, i all si grusomheit. For oss som mista veit vi allereie....men overraskingar kan komme og vi er førebudd på det.

    Den største redsla er levd og eg tenkjer at det ikkje er mogleg å bli like redd igjen, før noko skulle skje med dei kjæraste eg har.

    Eg tenkjer det er viktig at rettsaka foregår i verdige former, og at domen blir klar og uomtvisteleg. Eg er trygg på at dommarane klarer den jobben. At gjerningsmannen er skuldig, er det ikkje tvil om. Heller ikkje at det han har gjort kvalifiserast til lovas aller strengaste straff. Slik eg tenkjer utgjer han ei så stor fare for samfunnet at han må haldast i forvaring resten av livet. Eg vel å stole på at det skjer.

    Varm
    Unniklem <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Jo... jeg tenker også at det værste skjedde da- i fjor sommer- det kan ikke skje igjen. Jeg er i grunn mest opptatt av at dere ikke skal bli borte i dette. At ikke han skal bli viktigere enn de som ikke er her mer. Men samtidig velger jeg å bruke ressursene på det motsatte. Håpet er at mange fler gjør det. Og at den kjærligheten vi viste hverandre i fjor sommer kan bli en del av oss alle igjen! DET er det aller viktigste!!

      varme klemmer <3

      Slett
  3. Jeg vil også takke deg for at du igjen klare å finne de ordene jeg ikke klarer å finne!! Alltid godt å lese det du skriver, ting faller litt mer på plass;-)
    Klem fra Anne

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Anne! Det varmer hjertet mitt at du syns jeg klarer!!

      klem

      Slett
  4. Takk . du skriver så bra .ogfår frem de rette ordene. <3<3<3 vi har 10 vonde uker foran oss

    SvarSlett
    Svar
    1. minst... 10... og jeg tror de blir vonde for de fleste av oss.. uansett hvor vi er i livet.. hvor mye eller lite berørt vi er..Det komemr til å prege oss.. uansett.. Derfor er det viktig å vise varme!! Ta med noen i hjertet sitt! Det gjør jeg i dag! Der er det plass til mange <3

      Klem til deg

      Slett
  5. Du skriver så bra<3

    Må igjen si meg veldig enig i det Unni skriver; det verste har allerede skjedd..... De neste ukene blir vonde fordi plasteret skal dras av sårene våre, skorpene skal rives av og det skal pirkes i disse sårene....

    Men utrolig viktig at vi tar vare på hverandre og at de som er rundt oss igjen tar en ekstra telefon, en tur innom for en prat, inviterer oss på noe hyggelig. Hva som helst egentlig, bare vise litt omsorg<3

    En klem til de som vil ha<3

    SvarSlett
    Svar
    1. Det tar ikke så lang tid å vise at man bryr seg! En rask telefon, en melding, en klem..Det tar så lite tid, men betyr masse!! Og det er kanskje viktigere for hver dag som går. Jo mer vi kommer tilbake til dagliglivet.. dessto mer bør man bry seg for at ikke alle skal bli "borte". Jeg har heldigvis stor plass i hjetet mitt. Plass til mange!

      Jeg tar gjerne imot klemmen og sender en tilbake- med takk for hyggelig tilbakemelding!!

      cath

      Slett
  6. Det er nesten litt tabubelagt å si at man har fått nok, men det er det jeg kjenner mest på. Jeg var på Twitter og fikk med meg alt som skjedde fra bomba gikk av og fulgte med i mange timer framover, det var surrealistisk. Det var nært samtidig som det var veldig fjernt. Det som skjer i disse dager er som å bli dratt inn i det og det kjenner jeg at jeg ikke orker. Jeg trenger avstanden som jeg selv har skapt.

    Jeg tror det er lett å bli sugd inn i det, for avisene er fylt og saken er overalt. Det er vanskelig å skjerme seg, og jeg tror vi skal være oppmerksomme på dem som har rikelig anledning til å følge med på alt, det er kanskje ikke godt for dem.

    Og ekstra oppmerksomme må vi være på barna, som kan få med seg mer enn vi forstår.

    Jeg tror rett og slett det er viktig å se litt utenfor vår egen lille sfære og være litt mer oppmerksomme mot andre den kommende tiden. Ikke glemme at livet i hovedsak er godt og respektere dem som ikke vil ta del i det vonde rettssaken frembringer.

    En flott skrevet tekst, forresten!

    SvarSlett
    Svar
    1. hei og takk for tilbakemelding! Jeg tror vel at dette oppleves forskjellig. Jeg har forståelse for at de som er etterlatte, pårørende og skadde etter den 22. juli føler at de MÅ få med seg det meste av dette. Jeg har funnet ut at det er en flott AV knapp på både tv og pc. DEN har jeg brukt mye de siste dagene. jeg må rett og slett verne meg selv. Værre er det nok med de som egentlig ikke er direkte berørt som IKKE klarer å finne denne knappen. Jeg er redd de blir sittende. Sugd inn.. Det er ikke bra! Jeg tror det rett og slett kan gjøre enkelte svake sjeler enda svakere. Noen blir trolig syke... det bekymrer meg. Vi har "rettsakfri" sone når barna kommer hjem her. Hvis vi ønsker å se, vi voksne, er den bittelille tv`n på kjøkkenet den eneste som formidler. Barna ser på den store. Ellers anbefaler jeg Supernytt på nrk super. Jeg syns de gjør en strålende jobb i motsetning til de altfor mange ekspertene vi nå ser i all mediekanaler.

      Slett
  7. Eg skjønar så godt dei som har fått nok og eg skulle så gjerne ønskje at eg var ein av dei som kunne få velgje. Sidan eg er mamman til Andrine, kan eg ikkje velgje. Eg kan velgje om eg følgje med i rettsaka eller ikkje, men eg kan ikkje velgje å stille meg utanfor, velgje å få det det på avstand, fordi det det som skjedde den dagen vil for alltid vere ein del av livet mitt. Eg har ikkje eit val, slik som ingen av dei berørte ikkje har eit val. Vi må lære oss å leve på nytt.

    Rettsaka kan kanskje gje oss svar på nokre av dei spørsmåla vi fortsatt grundar på og brukar dag-og nattetimar på.

    Eg har stor respekt for dei som ikkje orkar følgje med. Eg skjønar det blir for vondt. Eg skjønar det skaper sinne, redsle og frustrasjon for store og små.

    Likevel, denne rettsaka må til, fordi massemordaren skal ha sin dom og vi som undrar må få svar. Vi ønskjer at han som drepte barna våre må stå til ansvar for det han har gjort og vi vil vite kva som skjedde, kvifor det skjedde og korleis det kunne skje.

    Ei varm takk til alle som er der for oss <3 Det er mange!!

    Unniklem <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Unni!!

      Jeg forstår godt hvorfor dere velger å følge rettsaken. Det tror jeg alle som mister et barn på denne måten ville ha gjort. Jeg hadde også ønsket de svarene dere søker, som kanskje bare gjerningsmannen kan gi dere. Dere har et puslespill å legge, og brikkene skal forhåpentligvis falle fullstendig på plass en dag. Jeg tar daglig flere raske sveip innom for å prøve å forstå, men ikke for å analysere. Jeg ønsker samtidig å få vite nok til at jeg kan forstå det dere snakker om etter å ha sittet timer i rettsalen. Men, som jeg skrev til forrige innlegg. jeg er redd for de som ikke klarer å verne seg selv. Det merket jeg på min egen kropp allerede den første dagen. Jeg må verne meg selv for å ikke bli slukt. Derfor har jeg vært flink til å finne avknappen. Det har ikke vært fordi jeg ikke vil høre hva terroisten selv sier. Det er jo det jeg ønsker å høre, se, vite. Hvorfor gjorde han dette og hvordan kunne det skje..Jeg blir bare fullstendig gal av alle meninger, ekspertuttallelser og journalister som intervjuer hverandre om hva de tror han tenker, hvordan han opptrer, hvor mange svetteperler han har på panna og hvor mye vann han drikker. Alt dette tolkes og analyseres nå daglig av personer som på ingen måte har formell utdannelse til å mene noe om det. Jeg vil til tider gå så langt og si at de nærmest opphøyer seg selv til eksperter på ALT som har med terroristen å gjøre. Det er DET som får meg til å skru av. Akkurat nå forløper det nesten på grensen til det komiske. Jeg har til tider på følelsen av at jeg sitter og ser på "Mess- tv". Hvor artige kommentarer er byttet ut med noen som chatter med oss fra en rettsal.. det eneste som mangler er at vi kan sende inn spørsmål til rettsalen. det er derimot tatt vare på uansett. For flere av mediekanalene har satt ned egen journalister som også tror de er eksperter, og som svarer seerne på spørsmål... Jeg merker at jeg blir frustrert bare av å skrive om dette.. MEN og dette er viktig!! I den store sammenhengen blir dette en liten filleting.. Det viktigste er at du, dere og alle de andre har det bra opp i dette.

      varme klemmer
      cath

      Slett