Gratulerer med dagen!

8 år og med krøll i nakken etter en natt med digre, hårete ruller og plastpinner..

Jeg har alltid vært en 17.mai- jente. Hvis det er noe som heter det.. Jeg har ALLTID vært glad i dagen så langt tilbake som det er mulig å huske. Jeg vet ikke hvor mange kilometer jeg har gått eller hvor mange sanger jeg har sunget. Jeg kan heller ikke telle gnagsårene eller regndråper i håret. Jeg har uansett elsket det. Jeg vet ikke hvorfor, det har bare blitt sånn. Jeg sover fortsatt dårlig natt til 17. mai. Trolig fordi jeg gleder meg, og det til tross for at gleden ikke er den samme. Dagen forbindes mer med stress nå. En skal hit og en skal dit, mens den tredje henger på slep. Foreløpig. Med nye klær som oftest. Sånn blir det vel når man er velsignet med tre gutter. De higer ikke akkurat etter bunad. Vil heller ha dress, eller kule bukser og sko. Helst med farger. De sover likevel like godt natt til 17. mai som alle andre netter. Det gjorde altså ikke jeg. Både fordi mitt strie hår skulle krølles i nakken med store hårruller og plastpinner gnagende mot hodebunnen natta gjennom og fordi jeg gledet meg. Jeg ser ikke den samme spenningen og forventningen som mine foreldre trolig så i mine øyne. Er ikke dagen den samme lenger?

Vi var nemlig en gjeng som vokste opp på samme sted. I samme borettslag. Jevngamle. Flest gutter. Hadde skrubbsår. Spilte fotball. Hadde vannkrig. Badet morgen og kveld hele sommern og vi sto opp midt på natta den 17. mai. Den gang fantes det ikke russebiler. Russen ble fraktet i lastebil. De var stuet sammen på et eller flere plan og de gikk virkelig inn for å vekke hele byen. DET måtte vi få med oss hver eneste 17. mai. Av frykt for at noen av oss ikke våknet laget vi alarmer som hang i vinduskarmen inn på soverommet. De besto av en liten bjelle festet i en tråd som hang ned langs veggen. Hvis en av oss ikke sto utenfor døra ved 4-5 tiden på mårran ringte bjellene. Så var det å vente. Og vente. Og vente. Helt til de kom blåsende i fløyter. Skrålende og tutende. En halvtimes lykke hvert eneste år. Noen hadde vært over grensa og kjøpt kinaputter. 0,5 grams var de største tror jeg. Så da russen var ferdig var det liksom vår tur. Vi la oss aldri igjen. Ikke før dagen var over. Ikke før vi hadde gått de mange kilometerne fra Refsnes og helt til Nesparken i Moss. Smilende. Syngende. Hurraende! Med krøller i nakken. Med og uten bunadskyse. I all slags vær og bak et korps som var berykta for å spille surt. Surere enn de fleste.

Det var ikke gassballonger den gangen. Det fantes ikke klissete konfettispray på boks. Sukkerspinn og popcorn hadde så vidt sett 17. mai- dagens lys. Men vi hadde pølser og is. I lange baner. Og farmors lapskaus. Brun og best i verden. Her blir det spekemat på nasjonaldagen. Avrundet med en pavlovakake. Bunnen står i ovnen mens jeg skriver. De små flaggene er strøket, mens det store og stolte ligger klart til å heises på den eneste flaggstangen i gata. Jeg skal starte dagen som jeg alltid har gjort, med å høre på en eldgammel versjon av Norge i rødt, hvitt og blått. Da kommer alle minnene og tårene i øya. Gratulerer med dagen.