mandag 16. juli 2012

Å ikke være her et år etter

Max tenner lys i skoleparken i Sarpsborg
Det regner ute igjen. Det har det gjort ofte denne sommeren også. Akkurat som det gjorde i fjor. I de samme dagene som nå.  Jeg vasker og tørker sommerklær. Ikke fordi de er møkkete, men fordi de har ligget i skuffer og skap og trenger en ekstra omgang med vaskepulver og skyllemiddel.  Tørkestativet bæres ut og inn av verandaen mellom skybruddene.

Jeg ser frem til å møte sommervarmen i et annet land fordi sommeren her hjemme ser ut til å la vente på seg.  Det er likevel med et visst vemod at jeg setter meg på et fly og blir borte. Fordi det blir rart å ikke være her når søndagen kommer. Fordi minnene fra i fjor er så sterke og fordi ønsket om å være en del av dagen er så stort. Ønsket om å vise at jeg fortsatt bryr meg med hele hjertet. Med hele meg. Med min trøst og mine klemmer.

Utøya sett fra landsiden en vårdag

Minnene om dagen, døgnet og døgnene er fortsatt så sterke. Året har gått så inderlig fort, men likevel så sakte. Et år som har lært meg så mye om meg selv og enda mer om andre. Jeg tåler mye. Jeg tør mye. Mer enn jeg trodde.  Jeg har hørt mye og snakket mindre. Dette året har derfor både tatt og gitt mer enn andre år. Det er det året jeg har sett, virkelig sett på blomstene og luktet på gresset.  Jeg klemmer annerledes nå. Jeg klemmer på ordentlig. Det er stor forskjell på en skikkelig klem og en hvilken som helst klem. Jeg har elsket det jeg elsker. Sterkere enn ellers.  Det har vært viktig å glede seg over livet. Å leve med hele meg. Fordi øyeblikkene så plutselig kan bli borte for alltid.
Andrines sted


Jeg har sett og hørt Andrine le litt småflau over en venninnes filming mens de er på shopping. Jeg har både sett og hørt Synne på hennes videoblogg mens en katt forsøker å stjele all oppmerksomhet.  De er så levende- så fulle av liv og alt det andre tenåringsjenter er fulle av. Det føles så inderlig rart å se dem sånn når jeg ikke en gang visste hvem de var før den 22. juli i fjor. Fordi jeg aldri kjente dem i livet. Fordi jeg trolig aldri hadde blitt kjent med hverken dem eller de rundt hvis de ikke hadde blitt borte den fredagen i fjor.

Blåveisen langs kjærlighetstien

Jeg har gått på kjærlighetstien en vårdag, mens blåveisen sto i full blomst. Mellom gravlys, såpebobler og roser. Sammen med Unni og Vilde satt jeg «hos» Andrine i en time mens sola varmet. og vi gikk rundt til den andre enden av øya for å se hvor Synne var sist.  Jeg har kjent meg igjen under rettsaken. I alle rom. På knauser. På teltplassen. Ved hovedhuset. Fordi jeg har vært der. Etterpå. Etter alt.

Jeg har hørt så mange fortelle om hvor ille det var å ikke være her hjemme da alt ble annerledes. Om savnet etter å være en del av. Om ønsket av å vise sorg og medmenneskelighet.  Jeg er litt redd for den følelsen. Derfor tar jeg med meg alle følelsene fra dette siste året når jeg oppsøker en lokal liten kirke i hvitmalt mur på søndag. Sinnet, frykten, gleden, fortvilelsen, gråten og latteren skal være med mens jeg er alene i et stille rom i noen minutter for å tenne lys. Så mange lys som de har. Helst 77…
Et annerledes vennskap

12 kommentarer:

  1. så fint skrevet Cathrine <3 klem

    SvarSlett
  2. Så varmt, så rørande <3 Eg vil kjenne kjærleiken din sjølv om du er langt borte <3

    Unniklem <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er det godt og viktig for meg å vite <3

      Klem <3

      Slett
  3. Det har vært både godt og vondt å følge disse skriveriene dine dette året...takk skal du ha ♥ og god tur!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk på godt og på vondt! Varme klemmer <3

      Slett
  4. Du er ukjent for meg - men det du skriver får tårene til å renne. Tankene går tilbake et år, på den grusomme hendelsen og til alle berørte. Hva de har vært gjennom dette året og hva som vil følge dem resten av livet. Ja 22 juli har gjort noe med meg og. Varme tanker til alle berørte<3

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk! Tankene går også til de som lever videre! Med sorgen! Det er de som er viktige nå! For de MÅ leve<3

      Slett