tirsdag 21. august 2012

Se! Jeg er naken!



Jeg har ALDRI vært sjenert! Det kan jeg si med hånden godt planta på hjertet. Jeg er ikke sjenert den dag i dag og jeg blir nok heller aldri det. Selv når puppene henger som slappe baklommer og håret faller naturlig av på andre intime steder skal jeg stå naken og dusje i damegarderoben. Det er det nemlig ikke alle som gjør. I allefall ikke i de badene som ikke er offentlige. Jeg vil nesten si at vi innimellom er et mindretall som gjør det. Mange kler først av seg, for så å kle på seg for å gå å dusje.  Fler enn noen gang har på seg bikini eller badedrakt når de enten dusjer før eller etter at de har vært i bassenget. De ser tydeligvis ikke skriften på veggen i dusjen hvor det presiseres at man skal vaske hår og kropp før man går i bassenget. Det gjør man vel naken? Er ikke det vanlig? Jeg tar meg litt i å lure på om disse damene dusjer med bikini hjemme? Hvorfor har så mange blitt sånn? Hvem har gjort oss redde for å vise nakenhet? Er vi så flaue over oss selv? Vår egen kropp?


Jeg sover naken. Jeg dusjer naken. Jeg har til og med blitt avbildet helt naken. Det flotte bildet er stolt plassert på et staffeli på vårt bad. Det var en julegave til mannen min for noen år siden. Til å begynne med hang bildet i stua. Det viser ingenting. Men, ja jeg er naken. Alle som satt i vår spisestue så bildet i flere år og nå ser alle som besøker badet bildet. De fleste syns det er et vakkert bilde. Et bilde av meg naken. Ikke en fotomodell uten former, men den gangen av tobarnsmora som ønsket å få kroppen sinn i glass og ramme fordi hun var stolt av den der og da! Jeg kunne godt ha gjort det samme igjen, selv om den samme kroppen har født nok et barn og har blitt åtte år eldre.  


Jeg hadde anoreksi i 10 år. Jeg var ingenting. Hverken utenpå eller inni. Jeg blir skremt av å se bilder av meg fra den gang. Innhul og uten glede i øya. Følelsesløs. Følelseskald. Jeg ser mye heller på kroppen med former på vårt bad! Kanskje mest fordi jeg er stolt av at denne kroppen har båret og født tre barn. Fordi kroppen viser at jeg for lengst er frisk og at jeg koser meg. At jeg lever! 



Mannen min sier at det er det samme i herregarderoben. Det er mange som skifter med håndkle rundt seg som om de er på stranda og mange står i dusjen med buksa på. Badebuksa vel og merke.  Er de også sjenerte? Flaue? Fordi deres manndom ikke er slik de mener at den burde være? Jeg er sikker på at de, selv om de kler av seg, ALDRI kommer til å oppleve at noen peker på dem og sier;- Å så liten… Eller; - Å så stor, skjev, tynn, tykk, lang… Samtidig med at jeg ble hengt naken opp på veggen hjemme gikk jeg til innkjøp av et penisatlas. En bok som viser bilder av MANGE peniser. I alle størrelser og former, samtidig som den skriver om historie, om kjønnssykdommer og andre mannsrelaterte temaer. Boka var populær hjemme. Også blant ungene. Fredrik pleide å si, da han kom hjem med venner:- Der henger mamma naken, og her har vi en bok med tisser. Da hadde han på en måte proklamert all nakenhet med en gang, og ferdig med det!


1 kommentar:

  1. Eg er som deg, finst ikkje sjenert når det gjeld kroppen min og eg likar han :-) Eg har observert det same som deg. I alle aldrar dusjar dei med klede på, noko vi aldri gjorde som unge. Lurer på kva dei vil skjule....har samfunnet vårt blitt altfor kroppsfiksert, slik at ingen føler seg vel med den kroppen dei har? Og ikkje klarer vere stolt av han?
    Unniklem <3

    SvarSlett