Hvordan ble du deg?

Jeg har stilt meg spørsmålet så mange ganger at jeg ikke kan telle lenger. Selv  om jeg har innsett at jeg forstår at jeg ikke forstår hvorfor du gjorde det du gjorde for snart et år siden, er det et stadig tilbakevendende spørsmål. Hvordan kan noen bli som deg, Anders Behring Breivik? Hvordan ble du deg? Den du er nå.  Hvordan kan noen bli så uvanlig, normal og gal på en gang? For det er slik de betegner deg. De utallige ekspertene som har uttalt seg om deg i retten den siste uka.  Psykotisk. Gal. Uvanlig. Som ingen andre. Så mange fremmedord. Så mange kliniske betegnelser som ingen rett har hørt tidligere.

Det jeg spør meg. Igjen og igjen og igjen er hvordan du ble sånn. Hvordan ble du uvanlig. Hvordan ble du gal. Hva skjedde med deg og hvem var det som ikke så at du ble sånn? Hvorfor var det ingen som fanget deg opp og hadde du blitt annerledes dersom noen hadde gitt deg «hjelp»?  Da du trengte det. Da du forandret deg. Da han bak den fem år gamle lyse luggen endret karakter. For jeg tror ikke noe på at du bare ble sånn. Jeg tror du bærer noe med deg. Noe noen kunne gjort noe med. Jeg ønsker i alle fall at det skal være forklaringen på det du har gjort. Jeg ønsker å høre at noen feilet på veien. At du ikke ble sett. Oppdaget. Selv da du bare var fem år. Hadde vi da sluppet å se den uvanlige, gale. Hadde 77 mennesker fortsatt vært i livet og hadde du levd et normalt liv?

Jeg tenker ofte på mammaen din. På hvordan hun har det. På hva hun tenker. På hvordan hun lever. Om hun lever. For er det mulig å leve videre når ens eget barn tar livet av andre barn? Så mange andre foreldres barn. Kan man fortsatt elske et slikt barn? Det barnet hun bar på i ni måneder. Som hun gledet seg til å treffe. Som hun elsket før det ble født. Som hun skrek i smerte til verden gjennom timer i fødsel. Den lille gutten som ble lagt på magen hennes. Som luktet som bare babyer gjør. Som hun la inntil seg når det gråt. Som var det vakreste hun hadde sett.  Som gråt av glede da du tok dine første skritt og sa dine første ord. For det var det hun gjorde? Eller manglet du noe? Manglet du kjærlighet. Noen som pakket dyna rundt deg om kvelden og fortalte dag at de var glad i deg. At du var viktig. At du var alt. Hvor mange ganger har denne mammaen spurt seg hva hun gjorde galt? Om hun gjorde noe galt. Om hun burde ha sett deg bli det du er nå. Om hun burde ha bedt om hjelp. Fikk hun ikke hjelp?  Jeg klarer ikke å la være.  Jeg gråter for mammaen din. Jeg gråter med mammaen din.

Med tre sønner i huset er min verste frykt at noe skal skje med dem. At de skal utsettes for noe som endrer deres liv eller ødelegger det fullstendig. Aller verst er tanken på at de skal ødelegge andres liv fordi jeg gjorde en feil. Fordi jeg ikke oppdaget at noe var galt. For at jeg ikke hjalp de da de trengte det. For at jeg ikke ropte om hjelp når jeg trengte hjelpen. Og hvis jeg gjorde det, men ikke fikk hjelp. Hva da? Kan de bli som deg? Kan noen bli som deg? Hvordan ble du deg?