onsdag 20. juni 2012

Til alle hverdagshelter

I dag fikk Norge en ny hverdagshelt da Bendik og mamman hans fikk dette leserinnlegget på trykk i lokalavisa.
Saken har blitt delt og delt og delt på sosiale sider på nettet. Ikke bare fordi den forteller om Georg, taxisjåføren som gir litt ekstra, men også fordi Bendik og mamman hans sendt leserinnlegget, og ikke minst fikk det på trykk. Det er ikke dagligdags. At noen forteller den gode og nære historien, som er så liten, men likevel så stor. Fordi den betyr en forskjell. En forskjell for den ene enkelte og for alle oss andre. For denne lille historien er så stor at den varmer en hel nasjon. Ikke fordi den er uvanlig. Men fordi den er dagligdags og fordi det heller er slik at vi hører om det motsatte. Vi hører om drosjesjåføren som ikke kom da han skulle. Om de som ble ventende ute i den bitende kulda. Om toget som ikke gikk. Om pleiepasientene som ikke fikk den pleien de burde ha fått. Om de gamle som må gå til sengs klokka seks på kvelden fordi de som tar så hjertelig vare på dem ikke hadde tid- fordi de var for få på jobb. Men DE var der. DE er der.  


Tenk om vi hadde fått en dag. En hel dag med motsatt fortegn? Tenk om alle familiene hadde fått fortelle om hvor glad de er for de som tar vare på. De som pleier og viser kjærlighet. For det er det de gjør. De er totalt fremmede som bryr seg om enkeltmennesker som de kan komme til å kjenne en så altfor kort stund i livet. Ikke bare overfor de som er gamle, men også for de som har fått den vonde beskjeden om at dagene kan være talte. De som ikke en gang rakk å bli gamle. Eller alle de andre. De mange andre.

For de finnes! Det finnes lærere som bryr seg litt ekstra om den eleven som strever mest. Naboer som tar inn ferieposten.Tanter som handler mat til nevøen som sliter. Venner som fortsetter å gå på sitt ukentlige besøk til en som har blitt så syk at han ikke en gang kan prate tilbake...Hundelufteren. Lystenneren. Blomsterpiken. Eller hva med hun som la igjen gaver til den tilfeldige på t-banen. Fordi hun ønsket å glede. Uten å få noe helt spesielt igjen. De er så mange. De fortjener mer. De fortjener å bli tatt på alvor. Historien om Bendik og Georg forteller også at man trenger ikke redde noens liv for å gjøre en forskjell. Det har de siste 11 månedene fortalt meg også. – Hvorfor gjør DU det du gjør? Spør de. Hvorfor bryr DU? Hvorfor mener DU så mye om det som skjedde den 22. juli, når DU ikke er direkte berørt. Og Hva får DU igjen for det. For det er det som forventes. Hvis man gjør noe for andre- da skal man FÅ noe igjen. Og det er nettop det man gjør. Får noe igjen. Får SÅ mye mer. I form av vennskap. I form av gleden av å se noen smile. Å høre noen le. Å vite at et lite hjerte på en facebookside forteller at man er tenkt på. Av kjente. Av fremmede. Av nye og gamle venner. For min del skulle jeg egentlig ønsket at jeg ikke hadde fått disse helt spesielle vennene. Det hadde nemlig betydd at det som skjedde for 11 måneder siden ikke hadde skjedd.


I jantelovlandet Norge skal man helst ikke gjøre en forskjell. Da kommer kritikerne. Da kommer de som ikke ønsker seg hverdagshelter. Da kommer de som helst skulle vært der selv. Som skulle ha holdt en hånd. Gitt et smil.  Men som ikke fikk det til.... Kanskje det er derfor Georg har valgt å avvise de fleste henvendelsene fra media i dag. Han vil ikke fremstå som noe bedre enn andre. For i lille Norge er det farlig det.


4 kommentarer:

  1. Kjære Cathrine <3
    Igjen skriv du om det viktige i livet! Takk <3
    Unniklem <3

    SvarSlett
  2. Takk selv <3

    Cathrineklem <3

    SvarSlett
  3. vakkert igjen, vakre Cathrine. Klem fra Lisbeth

    SvarSlett
  4. Jeg synes det er litt rart at det er spesielt at noen er høflige, at noen viser varme, at noen er seg selv og ikke bare profesjonell.

    Har vi virkelig kommet dit at det å være god og snill blir sett på som spesielt?

    SvarSlett