Hallo... hallo...haaallloooo...

Denne uka startet med en aldri så liten krise. Eller. Det blir feil å kalle den liten. For den var stor. Større enn den kanskje burde være. Jeg skulle bytte simkort på telefonen min. Det er kompliserte greier når man har en smart telefon. En telefon som rommer mye av livet mitt. Litt for mye vile noen hevde. Jeg måtte ringe tre samtaler til operatøren før den virket som den skulle og når jeg endelig fikk den tilbake til normal funksjon var ALT borte.  Alt unntatt kontaktene mine. Men musikk, bilder og apper var totalt forduftet. Jeg følte meg tom- og elendig. Nesten som om jeg hadde mistet en del av livet mitt. De flotte fotoprogrammene, wordfeud, Talking Tom og Vinnis Sommerfugl i vinterland hadde fløyet ut i universet et sted. Også jeg som er så lovlydig (dum vil noen mene) at jeg kjøper all musikk… Ikke en eneste en er lastet ned gratis. Trolig en konsekvens av mye radiojobbing og utfylling av tono lister. Samvittighetsfull. Jeg mente operatøren burde ha sendt meg en bunke iTunes kort på grunn av manglende forklaring. Det var ikke han i den andre enden av telefonen med på. I løpet av uka har jeg forsøkt å memorere hvilke sanger som det var viktig for meg å ha. Det verste er at ITunes spør meg hver gang om jeg er sikker på at jeg vil kjøpe sangen. Jeg har jo kjøpt den før….

Etter en krise følger ofte en ny. To dager senere la jeg telefonen inn på sykehus. Skjermen var fullstendig gått i oppløsning etter flere fall og jeg sto i fare for å skjære meg på øret hver gang noen ringte. Nå var jeg HELT uten og HELT ute av meg i et døgn… etter innleggelsen dro jeg til frisøren. Jeg var tidlig ute og følte meg nesten naken. Ingenting å fikle med. Ingen facebook å sjekke, ingen ord å taste i mobilverdenens scrabble. Jeg gikk og kjøpte meg et blad for å ha noe å holde på med. Tia gikk sakte og jeg måtte ta meg i å kjenne etter utenpå lomma for igjen å finne ut at nei den var ikke der. Dagen etter på vei til jobb fikk jeg følelsen av å ha glemt noe hjemme. Telefonen. Jeg hadde kommet for langt til å snu tenkte jeg før jeg igjen innså at den var jo ikke der heller. Gjensynet var derfor hjertelig da vi ble gjenforent.

Jeg husker fortsatt min første mobiltelefon. En Erikson med lokk til å åpne hver gang jeg ville snakke med noen. Med rare ringelyder og ingen mulighet til å sende meldinger. Grønt rør for å ringe- rødt for å legge på. Batteriet var større enn selve telefonen.  Den var umulig å putte i bukselomma. Jeg husker at vi var en radiogjeng som var på heisatur til fjellet. Vi var plassert i to biler og vi ringte hverandre hele turen. Til og med når vi lå i filer ved siden av hverandre på motorveien. Vinkende mens vi snakket med hverandre i telefon med antenne som man måtte dra ut for å finne dekning.  Vi sa bare hallo- også lo vi og la på! Det var nesten magisk!