Jeg kan ikke noe for det, men jeg tenker ofte på dem som var på
jobb den regntunge sommerdagen i juli fjor. Da alt ble annerledes. Jeg tenker særlig på han som var den første politimannen til å gå i land
på brygga på den hjerteformede øya. På hva han så. Hva han tenkte. Hvor redd
han var. Fordi han ikke visste. Ikke kunne være sikker. På hva som ville møte
han. På infernoet uten ild og flammer.
På den hjerteformede øya som var revet i to av grusomheter. For det var det han så. I timene etter. Kanskje
fortsatt. I drømmer. Om natten. På dagen. Når han lukker øynene. Eller når noen
snakker om det som skjedde for snart åtte måneder siden. Kanskje han til og med
var en av dem som måtte sitte der natten gjennom for å passe på øya og de som
var der etter at stillheten hadde lagt seg. Den historien har rørt meg. Den som
de som satt der om natten har fortalt. Om mobiltelefonene som blinket helt til
de var tomme for strøm. Samtaler fra fortvilte foreldre som aldri kom frem. De
satt han og så. For alt i verden har han barn selv. Barn som han har vært redd
for, som han har ventet på. Nå passet han på noen andres barn som aldri kommer
hjem. Kjente han fortvilelsen da. Andres fortvilelse. Andres angst. Stillheten
med de døde. Kunne han se sine barn blant dem?
Senere. Dager, uker og måneder med kritikk. Politikere,
meningmann og media. Hvorfor kom de ikke før? Hva gikk galt? Hvorfor. Hvorfor.
Hvorfor… Da får han også se ansiktene. Mødrene. Fedrene. Søsknene som mangler
en. Som har mistet det kjæreste de har. Som er sønderknuste. Som aldri vil leve
det samme livet igjen. Fordi de er en for lite. For alltid. Da kan han sette et
ansikt på de som ringte den natten. Han får se tårene til de som ikke fikk
svar. Føler han da at det er hans skyld at det ikke gikk annerledes. Får han
skyldfølelse og angst for noe som egentlig ikke er hans skyld? Når noen beklager
sånn som i dag. På vegne av. Da beklager han. Han er politiet. Han og mange
andre. De hadde aldri vært i en liknende situasjon før. De kunne ikke en gang
trene på det. Fordi det var fullstendig uvirkelig. Nå gjør de nok det. Trener
på det som aldri skjer.
Vi er ofte gode til å dømme. Vi er flinkere til det enn å rose.
Vi liker å heve oss over. Vil være bedre enn. Vi fordeler skyld . Vi setter oss
sjelden eller aldri i noens sted. Har du tenkt på hvordan du ville ha hatt
dersom du var den første politimannen som gikk i land på Utøya den kvelden? Har
du kjent på frykten hans? På hvilke følelser han satt igjen med og fortsatt
kjenner på. Har du ofret skyldfølelsen hans en tanke når kritikken hagler? Det har jeg gjort og jeg får vondt i magen
hver eneste gang.
Det er så fint men samtidig så vondt å lese det du skriver.
SvarSlettDu har en fantastisk måte å ordlegge deg på som virkelig får oss til å reflektere over hva vi tenker, sier og gjør... <3 Hilde
(dette bør sendes til pressen også....)
Takk Hilde <3
SlettDet er viktig å reflektere! Jeg er glad jeg har opprettet denne bloggen. Den gir meg muligheten til å dele mine tanker. <3
Cathrine
Som jeg skulle sagt det selv... Får helt vondt inni meg når jeg leser om all kritikken i etterkant av 22.7.11. Jeg er allikevel sikker på at noe kunne vært gjort annerledes, men jeg er også sikker på at politi, helsepersonell, redningsmenn, frivillige og andre gjorde sitt aller beste i en håpløs og uvirkelig situasjon. Men... det er mulig jeg hadde hatt helt andre tanker dersom jeg selv hadde vært direkte berørt av tragedien... Dine tanker gir uansett rom for ettertanke og refleksjon.
SvarSlettKjære du! De tankene har jeg kjent litt på. Selvom jeg ikke er direkte berørt. Jeg har skrevet mye om det her... For meg er det viktig å se at det er mennesker det handler om. Sånne som deg og meg. Med tanker og følelser som hadde en uvirkelig og grusom dag på jobb. De værste...Jeg er sikker på at de kjente fortvilelsen rive og jeg er så redd for at mange av dem gjør det enda...
SvarSlettHar lest en del av det du har skrevet, og det berører meg hver gang. Du skriver godt, og til ettertanke. Fortsett med det:-)
SlettTakk <3 Jeg skriver når jeg bare MÅ! <3 Det kommer nok mer!
SlettCathrine
Nå gråt jeg, Cathrine, ja, jeg har tenkt masse på dem, det er alltid lett å komme med løsninger når man kjenner fasit. Du skriver så godt, kjempeflink er du. Knuseklem fra Lisbeth
SvarSlettTakk Takk Lisbeth <3 Det ble sånn måtte igjen.. Er glad jeg innimellom kan skrive om en sykkeltur og.. da slipper jeg å være trist eller sint. Men det er viktig for meg å ha et sted å slippe ut litt av tankeskuffen. Hadde jeg ikke opprettet denne bloggen- hadde jeg nok bare tenkt på det. Og det har jeg i grunn ikke godt av...
Slettknusekos til deg og <3
Jeg kan ikke være mer enig og blir virkelig rørt av det du skriver:)
SvarSlettJeg har på vegne av alle de som gjorde så godt de kunne i en uvirkelig situasjon tenkt den tanken veldig lenge.
Jeg føler også med påtalemyndighetene som på en eller annen måte har mått satt en "grense" for hva som skal med i rettssaken.
Jeg ser også at sorg kan bearbeides på mange måter, men håper at Norge kan gå videre og at ofrene etter tragedien, som Villjar Hansen fra Svalbard, kan vise vei for alle de som sliter for å komme tilbake til "livet". Gutten som ville hjem å kjøre snøscooter og fokuserer på at han lever tross alt.
Vi må aldri glemme, og det er jeg helt sikker på at vi ikke kommer til å gjøre heller. Jeg håper bare ikke vi får amerikanske forhold, med fokus på saksøking og syndebukker, ingen blir lykkeligere av det:(
Kari:)
Hei Kari og takk for tilbakemelding!
SlettOg JA vi er veldig enige <3 Jeg så programmet om Viljar og jeg beundrer han og alle de andre som er berørte som ikke fordeler skyld og forsøker å leve livet sitt videre. Selvom de kanskje er fysik skadet for livet eller er foreldre som har mistet det kjæreste de har. Det er som min flotte venn Unni sier:- Det gir oss ikke Andrine tilbake.
Cathrine
Kjære Cathrine <3
SvarSlettEg har tenkt på dei og eg har truffe dei <3 Politikvinna som gråt då ho skulle vise oss staden der Andrine blei drept. Ho var også på øya den natta du beskriv. Eg har truffe Filip Fosnes, ein politimann med hjarte for medmeneska sine og dyktig i profesjonen sin. Eg har heile tida tenkt at den enkelte gjorde det dei kunne den dagen og kvelden. Det var beredskapen og systema som svikta og eg glad for at nokon har teke ansvaret for det, fordi det er ikkje den enkelte som var på jobb då som skal ha det ansvaret. Dei gjorde det dei kunne, ut frå dei forutsetningane som råda.
Unniklem <3
Hva var det du sa Unni, at du er forbilde for nieasa di! Syns ikke det er rart i det hele tatt jeg! <3 Men fordi du har møtt disse menneskene og sett følelsene deres så forstår du kanskje mer og er villig til å sette deg inn i deres situasjon ,selvom du har opplevd det værste... Hvis jeg er reflektert- så lurer jeg nesten på hva du er? Og ikke minst hva du er laget av <3
SlettVarme klem
Takk Cathrine for at du klarer å sette ord på det jeg og mange andre føler! Jeg er sikker på at ALLE instanser gjorde så godt de kunne da denne utenkelige situsuasjonen traff oss som ei bombe! Jeg leser alle dine innlegg på bloggen, du skriver fantastisk, og jeg gråter like mye hver gang det handler om 22.juli. Anne
SvarSlettTusen takk Anne! Ikke for at du gråter, men for at du leser <3
SlettKlem
Cathrine