Å være politisk kommentator må være drømmejobben. Tenk å få mene noe om alt som har med politikk å gjøre. Eller ingenting. Ofte det siste. Særlig om politikeren selv. Ålage en mening om noe som ikke er.Enten det gjelder sexkjøp i Riga, en voldtektsiktelse eller utdeling av penger til et jenteforsvar. Da analyseres det på høygir. Både muntlig og skriftlig. Da vet kommentatorene hva politikeren bør og MÅ gjøre. Hvilke verv som må avskrives og hvilke posisjoner den det gjelder bare kan glemme for den nærmeste fremtiden. Da er du ifølge kommentatorene politisk død. Du kan bare finne deg noe annet å gjøre. Du passer ikke inn. I følge de som vet best, kommentatorene. De tar jo aldri feil. Deres mening er den eneste sannhet, og de sloss om å mene mest og best. Fullstendig blottet for at det finnes et menneske under politikeren. En person med følelser. En som kanskje har en familie. Barn som er store nok til å lese. Til å se og til å høre. Noen ganger går de til og med under huden. Inn i hodet. De vet hva den enkelte mener og hvis det ikke er den rette meningen vet de også hva personen burde ha ment. Og om de tar feil. Da snakker de ikke om det. Da blir saken lagt død, for da har de allerede kvittet seg med en politiker. Det er om å gjøre å mene mest og verst. De tabloide titlene og ordene blir fetere for hver dag som går. I løpet av en måned ryddes sidene for at kommentatorene skal få plass til alt de måtte mene til åtte spalter. Meningen MÅ frem.
Så, når politikeren kaster inn håndkle etter å ha gått minst tolv runder mot en motstander som er dobbelt så stor og større enn det. Med blodet dryppende fra nesa og isposen mot det sammenklistrede øyet gir politikeren opp, for han vet det ikke nytter. Han er sjanseløs. Det er David mot Goliat ganger tre. Når håndkle treffer gulvet trer kommentatorene hoverende ut av ringen, eller buret. Sånne som de bruker i kampsport som ikke er lovlig i Norge. Eller de går ut, for så å gå inn igjen. For de er ikke ferdige. Nå skal de mene noe om den valgte sortien kom som følge av en rett avgjørelse. Om den ble fattet på riktig grunnlag. Dvs det grunnlaget de mener at politikeren burde basere seg på. For de fortsetter å evaluere. Diskutere. Mene. Høyt. Høyere. For å overdøve hverandre.
Hva tror de egentlig. At de mener det vi mener. Vi som
bivåner det hele fra utsiden. Det er
nesten så de ser oss utenfor ringen. Skrikende etter mere blod. Men gjør vi
det? Er vi der? Vil vi ha mer eller har vi fått nok før kampen har begynt.
Kanskje tåler vi en runde eller to, men for de fleste av oss er det nok da. Selv
fra tilskuerplass. De spør oss aldri hva vi syns. De hevder bare at de har en
informasjonsplikt og at vi har et informasjonsbehov. For det har de også
meninger om. De vet hva vi vil ha også. Kanskje ikke så rart de tror det. Vi
kjøper aviser. Vi ser tv. Vi hører
radio.
Han pakket veska si i dag. Leverte nøklene og takket for
seg. Audun Lysbakken dro omsider hjem
til familien og spiste middag. Det er
det mange som har gjort før han, etter uker med eksponering og pirking i prestasjon. Handlingen som
utløste eksponering og pirking må han selvsagt ta ansvar for. Han har beklaget
og tatt konsekvensen. Om det er hans
egen avgjørelse er jeg usikker på. Han har trolig ikke fattet den helt på
egenhånd. Det har han fått god hjelp til å gjøre. Av kommentatorene. Om de feirer i kveld. Over å ha fått avsatt en
statsråd? Kanskje sitter de på Lorry. Der har de sittet før. Med og uten
politikere, som mener det samme som de som kommenterer, når det går i deres favør.
Godt skrevet Cathrine! <3
SvarSlettUnniklem <3
Takk Unni <3
SvarSlettKlem tilbake