Å finne en helt ny vei

Jeg hadde vel aldri trodd at min lille verden- mitt lille skriveunivers skulle engasjere så mange da  jeg satt meg ned sist onsdag for å lage min egen blogg. Det var den første dagen etter at oppsigelsestiden min gikk ut. En ganske rar opplevelse i grunn, å først bli oppsagt, så ha sin siste arbeidsdag , opprette blogg dagen etter, for så å drikke kaffe med Statsministeren den påfølgende. To dager senere er det nesten 1000 mennesker som leser mitt blogginnlegg om en journalists oppfattelse av medias håndtering etter den 22. juli. Mange av dem har også valgt å legge igjen kommentarer.  Sterke og modige kommentarer som har gjort mitt varme hjerte, enda varmere. Det er da jeg igjen begynner å tenke på meningen. I enkelte tilfeller når livet tar en vending ble det kanskje bestemt. Det er da veien deler seg og man må velge. Jeg vet at mange av de som sitter igjen etter den 22. juli, både nært berørte og overlevende «bygger» nytt hus, fordi det gamle ligger i ruiner. Spesielt hvis en av de som bodde der ikke er der lenger og er dypt og sråt savnet. Jeg vet at tidligere standupkomiker Jon Schau snakker om puslespill når han holder sine foredrag. Å finne de brikkene som passer sammen perfekt. Noen ganger endrer nemlig brikkene seg og de passer ikke sammen lenger- da må man pusle på nytt. Lete gjennom alle brikkene man har, eller ikke har funnet enda, for å finne den rette. Jeg bygger ikke hus og jeg leter ikke etter brikker. Jeg prøver å velge riktig vei. Jeg tror jeg er i ferd med å finne den stien som er min nå, og for den nærmeste fremtiden. 

Min eldste sønn sa at det hadde en mening da jeg gråt over oppsigelsen jeg fikk i høst. –Du skal sikkert gjøre noe annet mamma, du skal ikke være der mer. Max sa det på en annen måte ved å fortelle meg at det var ikke jeg som burde gråte fordi jeg hadde mistet jobben, men arbeidsplassen min som burde felle tårer fordi den hadde mistet meg. Med slike tilbakemeldinger fra gutter på 15 og 10 år føler jeg at vi har gjort noe rett her i livet. Vi må ha lært dem noe riktig. Derfor klemmer jeg dem om mulig, enda hardere nå en før.

Det som skjedde den 22. juli har endret meg både som menneske og mamma. Enkelte ting har blitt helt uvesentlig, andre har blitt desto viktigere. Det gjorde meg enda mer oppmerksom på at vi har bare dette ene livet og at det er det viktig å ta vare på. Både for meg selv og for andre, for de jeg er glad i. Det første man ser når man går inn døra her hos oss er et hjerte i metall. På det står det at livet består av øyeblikk- nyt dem. Jeg fikk det av en ny og god venn. Jeg prøver å leve opp til disse ordene hver dag. Det er ikke alltid like enkelt. Men dersom dagen generelt er dårlig er det alltid et lite øyeblikk som er bedre. Et slikt øyeblikk kan komme til meg i løpet av dagen eller sent på kvelden. Å sitte på verandaen når alle andre sover og se et rådyr rett inn i øya på tre meters hold er et sånt sterkt øyeblikk.  Det tar jeg med meg og bærer i hjertet mitt lenge.