torsdag 9. februar 2012

Here comes the sun

Meg og brodern, en sommer for lenge lenge siden.

Det er fem varmegrader i solveggen ute på verandaen og jeg glemmer at det fortsatt er vinter i et lite øyeblikk. Sola varmer i ansiktet. I sånne øyeblikk klarer jeg å glemme at det er noen måneder igjen til at jeg kan stå opp og tasse barbeint ut dit. Det er nemlig noe av det beste jeg gjør. I bare morgenkåpa, med kaffekoppen i den ene hånda og radioen dinglende i den andre. Den gamle Tandberg radioen etter svigermor som kun går på batteri fordi vi aldri fant strømledningen. Sammen med småfuglene våkner dagen i ett med morgenen på P1, mens jeg sitter i trappa og nipper kaffe. Gjerne før alle andre er våkne.

Strandfunn i en bolle på badet
 Jeg vokste opp bare noen hundre meter fra stranda. Vi var mange som vokste opp på en gang og vi bodde på denne stranda. Det var VÅR strand. Krabbefiske, bade til leppene ble blå og svømmeføtter. Markjordbær og skrubbsår på knea. Lange sommerkvelder med langbord og grillpølser i rekkehushagen. Jeg tør nesten ikke åpne den «sommer-da-jeg-var-liten boksen». Den er proppfull av makrellfiske og St.Hans netter med markblomster under puta i håp om å drømme om den rette. Ja, der ser du- det falt noe ut med en gang jeg satt eskelokket på gløtt, og det er vanskelig å lukke det igjen.
Sommermat- loff med nyrørte bringebær og banan

Nypekrig, krampesprettert, spytterør og hoppetau. Ting ungene mine knapt vet hva er. Vi kunne leke gjemsel i timer og vi sov i telt. En sommer ble vi nesten nomader. Teltet gikk på samme måter som den boksen som går når du gjemmer deg, fra hage til hage. Vi sov lite og skvatt ut på mårran når hele taket på teltduken var dekka av klypedyr. Vi bygde hytter og klatret i trær. Hadde daglange vannkriger og vi arrangerte maraton i utholdenhet. Vi løp gjennom de tre gatene som borettslaget besto av og det var om å gjøre å holde ut. Jeg har aldri løpt fort, men jeg ga meg aldri.
Det var meg og gutta- gutta og meg. Det er det fortsatt her hjemme. Et stykke unna stranda nå, men vi søker tilbake til min barndom når dagene byr på en smak av den. Og det er når disse solgløttene kommer, selv midt på vinteren at jeg tar sommeren frem igjen.  For jeg har den på lur her hjemme. Hullete sneglehus på hamptråder og i boller og i fotoarkivet. Det skal ikke så mye til før jeg er der igjen. På stranda- med sand og sneglehus mellom tærne, loff med banan og kokte blåskjell!
Primuskokte blåskjell på stranda med hvitløk, løk, hvitvin og finhakket chilli.

4 kommentarer:

  1. For en herlig beskrivelse av sommerminner:--)

    SvarSlett
    Svar
    1. <3 takk Veronica <3 lengter etter barbeinte dager!!

      Slett
  2. Hva lykke er?
    - Gå på en gressgrodd setervei
    i tynne, tynne sommerklær,
    klø sine ferske myggestikk
    med doven ettertenksomhet
    og være ung og meget rik
    på uopplevet kjærlighet.
    Å få et florlett spindelvev
    som kjærtegn over munn og kinn
    og tenke litt på vær og vind.
    Be prestekravene om råd
    og kanskje ja - og kanskje nei -
    han elsker - elsker ikke meg.

    Men ennå ikke kjenne deg.

    En av mine favorittdikt av Inger Hagerup, synes det passet så bra... :o)

    Joanna

    SvarSlett