onsdag 22. februar 2012

Jeg husker så godt hvor jeg var


Jeg står ved kjøkkenbenken og vinker til Robin og Fredrik i det de setter kursen mot flyplassen i Rygge. Jeg er glad. Jeg gleder meg. Vi skal igjen få besøk av gode venner fra Danmark. Vi har planlagt Oslo- besøk denne gangen. Vigelandsparken, Karl Johan og slottet. En tur innom Aker brygge for lunsj. Litt usikre på om vi skal kjøre eller ta buss. Det krever organisering. Vi er fem og de er to. Stor nok bil til alle har vi ikke. Vi må i så fall låne. Eller ta buss. Da kan vi kose oss ekstra med lunsjen på Aker brygge. Hvis sol kommer. Det ser ikke sånn ut nå. Skyene er tunge.
På kjøkkenbenken tiner jeg scampi og kylling. Planen er å lage en varm pastasalat til middag. Til gjestene og oss. Jeg har for lengst blåst opp dobbeltmadrassen på soverommet til Linus. Funnet frem sengetøy og redd opp. Madrassen til minstemann står klar på vårt soverom. Han sover der når vi har besøk. Da blir hans rom gjesterom.  Jeg er på vei for en siste sjekk på det rommet når telefonen min ringer. Jeg ser at det er broren min, og jeg tenker at han kjeder seg på vei hjem fra jobb. Gjennom Oslo gryta. Han gjør ikke det. Han ber meg skru på radio eller tv. - Det har smelt, sier han. De vet ikke om statsministeren er i sikkerhet. Jeg må ta meg litt i det. Dette kan ikke være riktig. Sånn skjer ikke her. Det er ingen som bomber her. Jeg skrur på både radio og tv. Syns nesten det er rart at ikke radioen allerede er på. Det er den alltid. Jeg hører alltid radio, men ikke nå. Jeg må hente antenneledningen på soverommet og strekke den ut på kjøkkenet for å få på tv. Ingen sier noe. Jeg blir utålmodig og ringer broren min tilbake. – Du tullet nå, sier jeg. Det blir stille. I det han skal svare skrikes det i radioen. Fra en reporter i et inferno i regjeringskvartalet. Jeg legger på og ser ut av vinduet. Det har begynt å regne.
Vanligvis går jeg i sidegata til regjeringskvartalet hver dag rett før halv fire. Jeg går ikke. Jeg småløper for å rekke bussen hjem. I det bildene derfra ruller over skjermen kjenner jeg at bena svikter. Jeg setter meg ned på gulvet og tenker på at jeg er glad for at jeg er hjemme. Smertene i en vond skulder blir fullstendig ubetydelige.  Jeg føler meg alene. Jeg er redd og jeg ringer Robin. Han venter på flyplassen. Flyet er forsinket, og jeg forstår hvorfor.  Jeg tror ikke han helt forstår hva jeg sier. Jeg snakker ikke i sammenheng. Jeg roper. Usammenhengende. Og jeg er egentlig ikke berørt. Jeg er bare redd.
Den vakre ettermiddagen blir vond. Og den går fra vondt til så forferdelig mye verre når statsministeren snakker om mer. Før noen vet det. Før vi vet det. Vi som ikke har barn på Utøya vet det ikke. Men de vet. De har allerede fått telefoner. Tekstmeldinger. De er livredde. De frykter for sine barns liv. Statsministeren er den første til å fortelle oss det. At noe er fryktelig galt. Forferdelig galt. Helgen blir ikke som noen andre. Vi reiser ikke til Oslo med besøket vårt. Vi blir stille. Både på dansk og på norsk. Vi snakker lavt. Sitter mye ute, under taket på terrassen. I regnet. Været blir mer passende enn det aner selv. Det gråter med alle. Tv er det eneste som bryter stillheten. Det minste vi har. På kjøkkenet. Vi sitter på spisestuestoler. De andre apparatene ser barna på. Vi vil se, men samtidig skjerme dem og oss, men det er umulig å bryte seg helt løs.

Å stå opp den 23. juli er grusomt. Tallene er så store. Det er så mange. Det tror jeg er den vondeste dagen i mitt liv. Det skjærer i hjertet. Sjelen får en skygge over seg som aldri blir borte. Jeg er likevel ikke berørt. Jeg har ikke mistet. Jeg er ikke redd for å miste. Mine barn er her. Trygge. De er på det tryggeste stedet man kan være. De er her. Hos meg. Hos oss. De er der så mange mammaer og pappaer trodde at deres barn var. På det tryggeste stedet.  De mistet en del av hjertet sitt da. For 7 måneder siden. Det blir aldri helt igjen.  Jeg håper mange er der får å gi deres hjertet den rette pleie. For å hjelpe de i smerten. For å gi spikre og planker til hus. Mange bygger helt nye hus. Livshus, med en som ikke er der mer. Vi har vårt hus, men vi har ingen garanti for at det alltid står.


13 kommentarer:

  1. Då bomba small var eg på badet...og mannen min snakka med datter si i telefonen. Ho trudde det var i hennar blokk det eksploderte. Då Utøya blei angripen var eg på verandaen og snakka med den reddslagne minstejenta mi...

    Unniklem <3

    SvarSlett
  2. Jeg satt her hjemme, tv sto ikke på, tante hadde vært på besøk tidligere på dagen, nå ringte hun. Slå på tv, det er bombe i Oslo!!! Jeg grep etter fjernkontrollen og bildene strømmet inn i stua, det hele føltes uvirkelig, Norge hadde mistet sin uskyld. Vi visste jo at også vårt land kunne rammes av terror, men hadde allikevel ikke tatt det helt innover oss. Mens vi satt klistret til tv for å få med oss siste nytt roper poden fra annen etasje: De skyter på Utøya, han følger med på sosiale medier , der kommer meldingene før nyhetene kan melde det samme. Jeg avfeier det med at det må være noen som tuller, men etter hvert forstår vi at dette er virkelig. Verden har gått av hengslene, nå får virkelig redselen tak, vi kjenner jo noen som er der. Resten av kvelden og natten blir man nærmest apatisk, man er i sjokk. Så kommer tallene, de ufattelige tallene, det er ikke til å holde ut....så kommer talene, navnene, bildene, de vi kjenner kom fra det i livet, men så mange andre kom aldri mer hjem. Statsministeren og Kongen står frem som de samlende symbolene, landet kles i roser og vi går i tog, sørger sammen og gråter sammen. Hat besvares med kjærlighet. Ja, vi husker hvor vi var den 22. juli, den fredagen da alt ble så mørkt. Lisbeth

    SvarSlett
    Svar
    1. Tror ikke vi kommer til å glemme heller Lisbeth... Aldri...

      Slett
  3. jeg husker også så veldig godt hvor jeg var da alt skjedde,jeg og kjæresten min satt oss i bilen for og kjøre til hytta da Thomas ringte for og høre om Jeg hadde det bra,jeg jobber rett nedenfor regjeringsvartalet.. og jeg sier ja ja jeg har det bra og kos deg masse på øya,han skrøt også av og ha spilt fotball dagen før med Jonas .. men så ca 1 time senere ringer Thomas på nytt, da for og si at det er noen som skyter her ute! jeg trodde det bare var tull og sa at det sikker er noen som leker seg eller noe.det var det IKKE.. siste gang jeg prata med han var 1752 og da dro vi rett til Sundvollen ...

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Rita! Jeg MÅ spørre hvordan det gikk..? Siden du skriver 1752 håper jeg...

      Cathrine

      Slett
    2. Jeg svarer for Rita, siden jeg vet.. Dessverre var Thomas en av de altfor mange som aldri kom hjem i live..

      Slett
  4. Ja det var helt forferdelig det smellet. Stolen jeg satt i flyttet på seg, og bikkja skvatt en halv meter opp i luften. Den timen forandret livet vårt radikalt. Jeg kan bare tenke meg hvordan de som hadde barn på Utøya måtte ha det. Timer i uvisse om hva som skjer der ute. Lever de eller hva. Norge blir aldri det trygge landet vi bodde i.Bildene har brent seg fast på netthinnen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det har de hos meg også... Jeg glemmer ALDRI.. Men den dagen har endret meg. Jeg var nok en person med et stort og varmt hjerte før den dagen..men det ble om mulig enda større etter den dagen.. Jeg har endret mitt liv.. måten å tenke på..Jeg bryr meg mer!

      Slett
  5. Den dagen husker jeg altfor godt.. det var dagen lillebroren min ble revet vekk fra meg...

    SvarSlett
    Svar
    1. Det gjør meg vondt å lese..

      cathrine

      Slett
    2. Takk. Det gjør vondt hver dag..

      Slett