fredag 17. februar 2012

Lykkelig ulykkelig

Å være mamma er synonymt med glede og bekymring.  Jeg er konstant lykkelig over at jeg er så heldig å ha barn, men de er samtidig min største bekymring.  Å være foreldre er verdens vanskeligste jobb, sa tidligere talkshow vertinne Oprah Winfrey. Jeg er så enig. Det er så lett å gjøre feil eller å ikke oppdage at noe er feil. For selv om det ikke virker som om noe er galt kan det godt være det. Det er enkelt når barnet ditt forteller alt, men vanskelig hvis man må hale og dra for å få vite sannheten. Jeg er trebarns mamma. Til tre helt forskjellige barn. Jeg har en som fortsatt er så liten at han ikke setter de store ordene på følelsene sine. Jeg har også en som forteller alt. De er foreløpig enkle. Men jeg har også en som ikke sier så mye. Innimellom føles det som om jeg må presse han opp i et hjørne før jeg får vite hva han egentlig tenker på. Aller verst er det når jeg vet at han er av den sårbare typen, som tar til seg det noen sier til han og grunner på det lenge.  Det er da jeg skulle ønske at alle var like. At alle fortalte ALT.
Jeg vil jo tro at jeg kjenner mine barn. Men gjør jeg det? Jeg fortalte ikke ALT. Mine foreldre kjente ikke meg og mine hemmeligheter. De visste ikke at jeg kastet matpakker og annen mat. At jeg lot være å spise i flere dager og at jeg startet krangler ved spisebordet kun for å slippe å spise. At jeg var mye alene og ensom fordi jeg ønsket å være det. For å skjule min hemmelighet. Det var ikke så mange som viste om at barn sultet seg for kontrollens skyld på begynnelsen av 80 tallet. Jeg gjorde det i 10 år uten at noen oppdaget det. Ingen mamma, ingen pappa, ingen venner og ingen lærere. Det var ingen som så at min viktigste kontroll i livet var å sørge for at kroppen fikk for lite næring og forble tynn- For tynn. For meg var den ALDRI tynn nok.  Jeg så det forvrengte bildet i speilet som alle med spiseforstyrrelser snakker om. Jeg la meg på ryggen på gulvet når jeg skulle se kroppen min. Da sank magen inn og ble borte. Da var jeg fornøyd. Jeg var et lykkelig- ulykkelig barn. Forstå det den som kan. Jeg var glad på utsiden. Trist inni. Først og fremst fordi livet ble bestående av den evige kontrollen og fordi ingen oppdaget det. Jeg løy utad mens jeg kvalte et skrik inni meg. Jeg ville helst at noen skulle oppdage det. At noen skulle se. SE MEG! SE PÅ MEG! Se at ikke alt var som det skulle være. Det var ingen som så før jeg selv ble voksen og en kollega sendte meg til legen. Da var jeg 20 år og veide 45 kilo.
Jeg kan se når noen har det sånn som jeg hadde det.  Jeg kan se jenter som er lykkelige på utsiden men ulykkelige på innsiden.  Jeg kan se at de velger å ikke spise, selv om jeg ikke kjenner dem. Jeg kjenner igjen meg selv i dem. De har kanskje foreldre som ikke kjenner dem. Sånn som mine ikke kjente meg, og som jeg iblant føler at jeg ikke kjenner mine barn.
Det var uvanlig å si til sine barn at man var glad i dem da jeg var barn. Vi forteller våre det. Ofte. Hver dag. Håpet mitt er at denne uttrykte kjærligheten skal gjøre dem sterke nok til å kunne takle livet. At de skal føle at de er viktige og at de som enkeltindivider bli satt pris på for den de er. Men man vet ALDRI hvordan det går. Jeg har ingen garanti for at den oppskriften virker. Jeg kjenner ikke mine barns innerste inne selv om jeg gjør alt for å se. Det gjør foreldre. De ser, men de ser som meg, ALDRI ALT.

6 kommentarer:

  1. Du er en fantastisk mamma!!! Så flott at du skriver om dette, Cathrine, sikkert mange unge jenter som ikke blir sett i dag også, men å lese om dette kan kanskje få foreldre til å bli mer oppmerksomme og inspirere andre som sliter med dette å søke hjelp. Klem fra Lisbeth

    SvarSlett
  2. Tusen takk Lisbeth <3 Håper den inspirerer både på den ene og andre måten. Det er viktig å SE!! I allefall så godt det lar seg gjøre! Jeg har aldri lagt skjul på min sykdom i yngre dager- det er viktig å fortelle slike historier <3
    jeg er dessuten et eksempel på at man kan bli HELT frisk!!
    Klem

    SvarSlett
  3. Nok en gang rører det meg det du skriver Cathrine...

    SvarSlett