torsdag 2. februar 2012

Saltstenger i en konvolutt til Særp....



Jeg har alltid skrevet mye om barna mine. Fredrik som nå er 15 var stadig omtalt i en petit i avisa. Der kunne folk lese om alt det rare han sa og gjorde da han var liten.  Han ble nesten en liten kjendis, uten å være klar over det selv. Fredrik var også på radio før han ble født. Den siste dagen min med morgensending spilte jeg av hjerteslagene hans under sendinga. De hadde jeg tatt opp hos legen min og det var en forklaring på hvorfor jeg kom til å bli borte en stund. Jeg hadde jo hatt selskap i studio i mange måneder uten at lytterne visste om det. Før han fylte et år var han der igjen! Han sjarmerte nemlig alle damer i senk ved å kunne plystre lenge før han fylte et år. Nå har han blitt så stor at jeg må spørre om lov før jeg legger ut bilder av han.  Fredrik passer også på at jeg oppfører meg pent på nett- Jeg  får streng beskjed om at jeg ikke kan legge ut hva som helst og jeg får i alle fall ikke kommenter  statusoppdateringer sent på natta. Det er rene synden….
Max som nå er 10 hadde en egen avisspalte før han ble født. Jeg fortalte om livet med han i magen i de 9 månedene han var der inne. Om mine forandringer og forventninger. Om min nese som ble dobbelt så stor om 20 kg med vann i BARE leggene, og om lengten etter å få se han som var der inne. Bildet på spalten min forandret seg med magen som vokste og det siste innlegget skrev jeg dagen etter at jeg kom hjem etter fødsel. Det var mange som stoppet meg og ville snakke og le under disse månedene. De kjente seg igjen. Selv om ethvert svangerskap er forskjellig finnes det likheter. Disse likhetene leter man også etter i sine barn. De er jo søsken- de har de samme foreldrene.
Nå har jeg er 4- åring i huset igjen. Det er vanskelig  å IKKE skrive om han. Han sier og gjør mer rart enn de to andre til sammen… tror jeg… det er mulig de var like… jeg har bare glemt… Men det gir meg uansett en diger database i gullkorn å ta av.. igjen… Han sier og gjør ting som jeg bare MÅ formidle. Linus skal i følge min gynekolog bli husets klovn. Klovn.. og kunstner.. Det kan stemme til en viss grad.. men jeg ser vel mer på han som en god blanding av de to som nå er store. Linus har Fredriks stahet- han er egen og har egne meninger- men han har også arvet Max`s kjærlighet. Max klemmer alle. Selv de han ikke kjenner. Oss klemmer han og forteller flere ganger hver dag hvor glad han er i. Begge egenskapene er flott- egne meninger og kjærlighet. 
Linus har uansett noe de to andre ALDRI har hatt. Han har en egen skuff under tv. Han har bare bestemt at det er hans skuff. Der ligger alt i fra Nintendo- spill  til kjeks. Man vet jo aldri når det blir tomt i kjøkkenskuffen for kjeks, og da har jo han fler! I dag ville han legge nachos i skuffen…  Pappan hans lurte på hvorfor. – Jeg skal spare de til de fattige barna i Afrika, svarte han. Etter en stund.. fortsatte han: - Afrika er ille langt pappa… også spiste han opp chipsen selv… Men tanken var der fortsatt etter endt barnehagedag.. men det var tomt for nachos… og tomt i skuffen til Linus… men i kjøkkenskuffen lå det saltstenger.. de er nå puttet i en konvolutt… og de skal ikke til Afrika…


2 kommentarer:

  1. Det lyser kjærleik i det du skriv Cathrine <3
    Klem frå Unni :-)

    SvarSlett